Etablerte og nye metoder for diagnostikk av okklusalkaries

Diagnostisering av okklusalkaries er vanskelig. Speil, sonde og røntgenbilder er ikke godt nok for å kunne diagnostisere okklusalkaries på et tidlig stadium, og heller ikke misfarging i fissurene er holdepunkt for en kariesdiagnose, hevdes det i en kanadisk oversiktsartikkel. Det frarådes å bruke en spiss sonde, da sondeheng ikke nødvendigvis skyldes karies, men like gjerne anatomiske forhold i fissuren. En spiss sonde kan skade fissurene og gjøre dem mer mottagelige for senere kariesangrep. Grundig tannrengjøring, tørrlegging og inspeksjon i godt lys hvor man ser etter endringer i opasitet og gjennomskinn i fissurene anbefales som en god metode. Bite-wing opptak vil kunne avsløre kariesangrep som ikke er funnet ved klinisk undersøkelse, men utstrekningen av kariesangrepet underestimeres på røntgenbilder. Laboratoriestudier har vist at når okklusalkaries kan sees på røntgenbildet, går kariesangrepet minst ned til midtre tredel av dentinet. Ved å kombinere visuell inspeksjon med de gitte kriterier og optimale bite-wingbilder vil 75 % av kariesangrepene bli oppdaget og kun i 10 % av tilfellene vil en frisk tann bli diagnostisert som kariøs.

Kan ny teknikk forbedre vår diagnostikk? En metode er å måle elektrisk ledningsevne i okklusalflaten og registrere endringer i ledningsevnen som følge av demineralisering i kariøs emalje. Et problem med metoden er at frekvensen av falske positive er noe høy (ca. 20 %). Laser fluorescens er en annen metode hvor en argon laser belyser tannoverflaten og instrumentet måler forskjellen i fluorescens mellom intakt og kariøs emalje. Det er funnet sammenheng mellom graden av demineralisering i emaljen og reduksjon i emaljefluorescens. Også laser fluorescensmetoden har problemer med falske positive, og det hevdes at metoden er best egnet for å følge demineraliseringsprosesser på glattflater. Begge metoder gir et kvantitativt uttrykk for graden demineraliseringen, men en engangsmåling gir ikke opplysninger om kariesprosessen er aktiv eller i en inaktiv fase.

Kilder: McComb D, Tam LE. Diagnosis of occlusal caries: Part I. Conventional metods. J Cand Dent Assoc 2001; 67: 454 – 7 og Tam LE, McComb D. Diagnosis of occlusal caries: Part II. Recent diagnostic technologies. J Cand Dent Assoc 2001; 67: 459 – 63.

Bruk av bite-wing opptak i diagnostiseringen av okklusalkaries

I en tysk undersøkelse fant man at klinisk inspeksjon alene bare oppdaget 30 % av okklusale kariesangrep som strakk seg inn i dentinet i molarer. Bite- wing opptak var derfor nødvendig for å kunne drive en forsvarlig diagnostikk. Forfatterne bygger sine konklusjon på en undersøkelse av 78 pasienter i 14 – 15 årsalder som deltok i en longitudinell studie om kariesrisiko. Det ble funnet skjult karies inn i dentinet, dvs. ikke klinisk men røntgenologisk observert karies, i 11 % av alle første og andre molaren. Av dette var ca. halvparten i tenner med fissurforsegling, og en tredel i tenner med brunlig misfargede fissurer. Det var to ganger mer okklusalkaries i andre molar sammenlignet med første molar i pasientgruppen. At første molar alt var fylt ble angitt som en mulig forklaring, og dokumentert gjennom høyere DMFs verdi for første molar sammenlignet med andre molar.

Kilde: Heinrich-Weltzien R, Kühnisch J, Weerheijm K, Stösser L. Diagnostikk der versteckten Okklusalkaries mit Bissflügel-Aufnahmen. Deutsche Zahnärzliche Zeitschrift 2001: 56: 476 – 80.

Dentinbinding

Det er stor forskjell i bindingsstyrken til ulike dentinbindere, konkluderer forskerne i en tysk laboratorieundersøkelse. De nyere «alt i ett»-produktene var samlet sett ikke bedre enn de tradisjonelle med separate preparater for priming og bonding. Syv ulike produkter ble prøvet for binding til dentinoverflaten på ekstraherte humane tenner. Dentinet ble eksponert med hjelp av diamantbor (først diamanter med kornstørrelse 70 mm, deretter 30 mm). De eksponerte dentinoverflatene ble behandlet med de ulike dentinbinderne etter produsentenes bruksanvisninger. Måleapparatur festet til dentinbinderne med kompositt (samme kompositt til alle bondingmaterialene), og bindingsstyrken målt etter 15 minutter. For alle produkter samlet varierte bindingstyrken med en faktor på nesten ti mellom beste og dårligste produkt, og lå mellom 1,2 og 7,6 MPa (N/mm²) for siste generasjon («alt i ett») og mellom 2,5 og 9,1 MPa for de tradisjonelle produktene. Forfatterne mente at mangelfull fjerning av det såkalte «smear layer» kunne forklare de lave bindingsstyrkene til enkelte av preparatene.

Kilde: Gernhardt Ch R, Salhab J, Schaller H-G. Die Zugfestigkeit verschiedener Dentinhaftvermittler auf trockenem und perfundiertem Dentin. Deutsche Zahnärzliche Zeitschrift 2001; 56: 467 – 71.

Lysherdende glassionomersement i primære tenner

Lysherdende glassionomersement er velegnet som fyllingsmateriale til klasse I-, II-, II- og V-kaviteter i primære tenner, konkluderer forfatterne av en retrospektiv klinisk undersøkelse fra USA. Studien omfattet 864 fyllinger i 306 pasienter, og fyllingen skulle ha vært i munnen i minst tre år. Totalt ble 393 fyllinger i klasse I-kaviteter, 406 i klasse II, 15 i klasse III og 50 i klasse V vurdert. Kun ett produkt var inkludert i studien, fyllinger med kortere levetid enn tre år var utelatt. Forfatterne så på journalopplysninger og røntgenbilder, og de dannet seg et bilde av hvor vellykket fyllingen var, basert på følgende kriterier: slitasje, marginal nedbrytning, aksial kontur og sekundærkaries.

Samlet sett ble 93 % av fyllingene i klasse I- og II-kaviteter klassifisert som vellykket etter minimum tre år, fordelt på 92,6 % vellykket i klasse I kaviteter, 93,3 % i klasse II. I klasse III-kaviteter var 100 % av fyllingene vellykket og i klasse V-kaviteter 98 %. Forfatterne mente at studien viste at lysherdende glassionomersement er et holdbart og velegnet materiale for bruk i klasse I-, II-, III- og V-kaviteter i primære tenner. Tannlegene har således et dokumentert forsvarlig alternativ til kompositt og amalgam i behandlingen av melketenner.

Kilde: Croll TP, bar-Zion Y, Segura A, Donly KJ. Clinical performance of resin-modified glass ionomer cement restoration I primary teeth. A retrospective evaluation. J Am Dent Assoc 2001; 132.