Materiale og metode

Følgende materiale ble brukt som grunnlag for analysene: tannhelseundersøkelse blant hjemmeboende eldre i Norge 1996 – 99 (Henriksen BM, Axéll T, Laake K. Teeth and dentures in elderly Norwegians. manuskript), tannhelseundersøkelse blant eldre i institusjon og hjemmesykepleien, gruppe c 1996 – 98 (Ambjørnsen E, Henriksen BM, Axéll T. Teeth and dentures in elderly Norwegians receiving social care. manuskript), Gallupundersøkelsene (1973 – 97) (5,6) og Helseundersøkelsen 1995 (4).

Tannhelseundersøkelsen blant hjemmeboende eldre hentet sitt materiale fra et representativt utvalg av 952 norske hjemmeboende eldre (67+) som bodde i kommuner med under 15 000 innbyggere. I 1996 – 99 ble i tillegg 200 fra Oslo trukket ut. Det totale utvalg var 1152, hvorav 582 ble intervjuet og klinisk undersøkt i perioden 1996 – 1999.

Ved tannhelseundersøkelsen blant eldre i hjemmesykepleien og på institusjon ble samtlige eldre i de to gruppene trukket ut, i 19 representative kommuner i hele landet. Totalt ble 2893 trukket ut hvorav 1910 (66 %) ble undersøkt og intervjuet. Åttitre prosent blant institusjonspasientene og 44 % blant eldre i hjemmesykepleien deltok. Mens tannhelseundersøkelsen blant hjemmeboende ble gjennomført av en person (Moesgaard Henriksen), ble eldre i hjemmesykepleien og i institusjon undersøkt av lokale team, bestående av tannlege, tannpleier og klinikkassistent, opplært og kalibrert ved Det odontologiske fakultet i Oslo.

Helseundersøkelsen fra 1995 bygger på intervju av et landsdekkende representativt utvalg på 10000 derav 386 personer 67 år og eldre (4).

Resultater

I materialet til Moesgaard Henriksen og medarbeidere hadde 40 % av hjemmeboende eldre kun egne tenner, 28 % egne tenner og protese(r), mens 32 % var totalt tannløse. Helseundersøkelsen fra 1995 ga et liknende bilde for gruppen 67+, idet 34 % hadde 20 tenner eller mer, 34 % 1 – 19 tenner, mens 32 % var tannløse. Galluptallene fra 1997 viste at blant de over 65 år var 20 % tannløse, 37 % hadde tenner, mens 23 % hadde 20 eller flere tenner. Både tannhelseundersøkelsen fra 1996 – 99 og helseundersøkelsen fra 1995 viste at tannløshet økte med økende alder. I alle aldersgrupperinger over 67 år var det en tendens til at menn oftere hadde egne tenner enn kvinner. Det var stor, og signifikant forskjell i tannløshet mellom eldre i byer, tettsteder og småsteder idet de aller fleste eldre i byområdene hadde egne tenner (88 %), mens eldre på små steder var helprotesebærere (68 %).

Eldre i institusjon og i hjemmesykepleien (gruppe c) hadde sjeldnere egne tenner (41 %) enn hjemmeboende (68 %). I gruppe c tenderte kvinner (61 %) å være oftere tannløse enn menn (56 %), de eldste (85+) hadde sjeldnere egne tenner (37 %) enn de yngste (<75) (52 %) og bybeboerne oftere egne tenner (67 %) enn de i utkantstrøkene (23 %).

Forskjellen i tannstatus mellom dem på institusjon og dem i hjemmesykepleien var liten og lite påvirket av kjønn, alder og bosted.

Det ble registrert stor geografisk forskjell mellom landsdelene både blant de friske og de i gruppe c, idet tannløsheten økte jo lenger nord man bodde.

Når det gjaldt antall tenner, hadde hjemmeboende eldre med egne tenner i gjennomsnitt 17,3 tenner. Tilsvarende hadde gjennomsnittspasienten i gruppe c 12,3 tenner, en signifikant forskjell også når en kontrollerte for alder.

Blant hjemmeboende eldre med egne tenner hadde 30 % en eller flere kariøse tenner, men bare 5 % hadde fire eller flere kariøse tenner. En fant ingen sammenheng mellom alder og antall kariøse tenner.

Hva periodontale forhold angikk, fant Moesgaard Henriksen og medarbeidere blant annet at 85 % av hjemmeboende eldre i Norge hadde tenner med lommedybde 4 mm eller mer og at ca. 1/3 hadde 6 mm eller mer. Det var ubetydelige, ikke signifikante forskjeller mellom aldersgruppene. Bare noen få eldre hadde lommer 6 mm eller mer på mange tenner.

Plager, smerter og spiseproblemer uttrykker også noe om tannhelsetilstanden til eldre mennesker. Blant hjemmeboende anga ca. 10 % smerter og plager, mens ca. 1/3 hadde problemer med spising. Tallene for eldre i institusjon og i hjemmesykepleien var 15 % og 30 %.

Kommentarer

Tannl¿shet–egne tenner. Sammenfallende resultater fra helseundersøkelsen (1995) (4) og tannhelseundersøkelsen 1996 – 99 tyder på at antall tannløse i Norge rundt tusenårsskiftet skulle være rundt 30 % blant hjemmeboende «friske» eldre. Galluptallene fra 1997, som imidlertid bruker 65 år som aldersgrense, støtter oppfatningen om lav tannløshet blant eldre i Sør-Norge i dag. Dersom vi sammenligner med tall fra midten av 70-årene og begynnelsen av 1980-årene, hvor ca. 50 % var tannløse, er tannløsheten redusert med ca. 40 %, et resultat langt bedre enn det tallet WHO satte som målsetting for år 2000 (1). Selv eldre i institusjon og i hjemmesykepleien synes å ha nådd denne målsettingen. Derimot ser det fortsatt ut til å være et stykke frem før det andre WHO-målet (50 % med 20 eller flere tenner blant dem over 65 år) kan nås. Selv om undersøkelsene i Norge opererer med aldersgrensen 67 år, i motsetning til WHO som har satt grensen ved 65 år, og det er de yngste alderspensjonistene som oftest har mange egne tenner, kan det gå noen år før den norske eldrebefolkningen når WHOs fulle målsetting for aldersgruppen. Eldrebefolkningen i byene nærmer seg målet, mens eldre på tettsteder og i utkantstrøkene, spesielt i Mellom- og Nord-Norge, tydeligvis har et stykke igjen. Om målet kan nås innen en 10-årsperiode blir spekulasjon. Prognoser vurdert ut ifra tannstatus til de som rekrutteres til pensjonistgruppen de nærmeste 10 år, og den endringen i tannstatus som har funnet sted blant pensjonistene i samme tidsperiode, kan imidlertid tyde på at målet er realistisk. Når det gjelder tannløshet, vil eldrebefolkningen dermed ikke skille seg vesentlig ut fra andre voksne. Sammenligner vi oss med andre europeiske land og USA, ligger Norge langt fremme mht. antall betannede alderspensjonister og antall tenner. Det er bare Sverige og til dels Danmark som har den samme utvikling som oss (7,8). Grupper av USAs eldrebefolkningen følger samme utvikling som i Skandinavia, men fortsatt er mange av den ikke hvite eldrebefolkningen i USA tannløse.

Periodontale forhold. Det er få undersøkelser av eldres periodontale forhold. Klinisk erfaring og undersøkelse av mange eldre gjennom de siste 20 årene gir imidlertid inntrykk av at det ikke skjer store periodontale endringer etter 70-årsalderen. De som har og har hatt periodontale problemer, har fått diagnostisert og behandlet disse lenge før de blir alderspensjonister. Selv eldre med langt fremskreden bennedbrytning ser ut til å beholde de fleste av tennene de har med seg inn i pensjonistalderen.

Karies. Karies har i mange år vært utpekt som den store trussel mot eldres tenner. Undersøkelser fra ulike land i ulike grupper utenfor Skandinavia understøtter også denne oppfatningen. Imidlertid synes forholdene i Sverige, Norge og Danmark å divergere noe. Verken i Skedsmo-undersøkelsen i 1980 (9) eller i nasjonalundersøkelsen fra 1996 – 99 blant hjemmeboende synes karies å være noe stort problem for de mange, kun for de få eldre. Derimot er bildet noe mer uklart blant eldre med store helseproblemer eller som er sterkt svekket av alder. Det fantes i Norge ikke nasjonale data over karies hos eldre, men karies registrert i Skedsmo blant institusjonspasientene i 1980 og 1993 (10) avdekket større problemer i denne gruppen enn blant hjemmeboende eldre. Likevel er ikke bildet klart. Mens antall gjenværende tenner økte med 4 tenner, fra 8 til 12, fra 1980 til 1993, steg antallet kariøse tenner med 0,4 fra 1,8 til 2,2 i samme tidsperiode, mens antallet gjenværende røtter sank fra 1,6 til 0,8. Selv med mye plakk og høyt sukkerforbruk var altså kariesproblemene blant norske alderspensjonister overraskende moderate. Undersøkelser fra utlandet tyder imidlertid på at svekket helse kombinert med de ovennevnte faktorer gir større kariesproblemer. Med økende antall 85- og 90-åringer i årene som kommer, kan det tenkes at karies også i den norske eldrebefolkningen kan bli et problem. På den annen side taler tannhelsetiltak som bedre profylakse, både i og utenfor institusjonene, og bedre organisering og tilbud av institusjonstannpleie, mot en slik utvikling.

Andre tilstander. At så mange eldre, spesielt på institusjon og i hjemmesykepleien, har problemer med munnhule og tenner slik at spising blir et problem, tilsier at andre forhold enn antall tenner, karies og periodontitt er medbestemmende på kvaliteten på tannhelsen. Munntørrhet, proteseproblemer og slimhinneproblemer synes å forekomme hyppigere i denne aldersgruppen enn blant yngre voksne og bør være med ved evaluering av eldres munnhelse, fordi det sier noe om livskvaliteten hos eldre mennesker. Imidlertid er det vanskelig å antyde konsekvensene av slike problemer i form av behandling. Mange eldre aksepterer disse plagene som en del av alderdomsproblemene og unnlater derfor å søke behandling.

Konklusjon

Et stort flertall av eldre, både «friske» hjemmeboende- og funksjonshemmede eldre, vil i nær fremtid ha mange egne tenner. Dette er tenner som gjennom et langt liv har mottatt mye behandling. I økende grad finner vi også i munnhulen avansert protetikk som skal tas vare på. For å opprettholde og eventuelt bedre tannhelsen til eldre, synes det derfor å være et stort behov for tjenester i årene som kommer. Det er i hvilken grad vi klarer å dekke behovet for disse tjenestene som kanskje mest kommer til å påvirke tannhelsen til eldre.