«Konvensjonell protetikk» – hva er det?

Carl Christian Blich har i et debatt- innlegg i Tidende nr. 5 angå- ende grunnutdanning versus spesialitet noen kommentarer angående protetikk og grunnutdanningen som ender med en invitasjon : «Dette må eventuelt kommenteres av andre». Utgangspunktet er «Likeså må konvensjonell protetikk,..., anses som tilstrekkelig undervist i grunnutdanningen og praktisert i allmennpraksis», og « Koplingen til Inger-Lise Mathiesens artikkel (om variasjon i studentenes praktiske opplæring) kan i beste fall brukes som argument imot innholdet i grunnutdanningen».

«Konvensjonell protetikk» – hva er det? Det er vanskelig å definere dette som et begrep i dag. Protetikk og bittfunksjon er i Oslo koblet sammen som to integrerte deler av det vi nå velger å betegne som «Oral funksjonsrehabilitering». Da mener vi rehabilitering etter tap av tenner og annet vev samt ved ledd- og muskelproblemer. Og «funksjon» definerer vi som tygge, tale, smile samt munnpartiets form. Bittfunksjonsdelen omhandler forståelse for underkjevens bevegelsesmønster samt kjeveleddets og musklenes funksjon. Dette er jo også grunnlaget for enhver funksjonsrehabilitering som nevnt ovenfor.

Protetikkdelen er ikke hva den var for 10 eller 20 år siden. Et utall nye materialer og metoder er utviklet til formålet, og stadig nye og mer avanserte metoder er underveis. Vurderingen av hva som er det beste for det enkelte individ som sitter foran oss, blir vanskeligere og vanskeligere. Implantatbasert, tannbåret eller mukosalt båret? Metaller, plast eller keramer? Støping, fresing, DAK/DAP eller fiberforsterkning? Kompleksiteten i dagens fagområde er forsøkt illustrert i Fig.1.

Selvfølgelig – uansett materialer og teknikk – det er pasientens behov og forventninger som betyr mest. Enkelte pasienters forventninger kan være vanskelige å tilfredsstille av forskjellige årsaker.

Kan grunnutdanningen dekke alt dette? Nei! Grunnutdanningen er endret og tiden for både teoretisk og klinisk-praktisk trening innen fagområdet er redusert. Uansett hadde vi ikke kunnet greie å trene studentene i alle de muligheter innen rehabilitering som eksisterer i dag. Vi prøver å gi dem basale begreper både om behov for rehabilitering, bioteknologiske forutsetninger og konstruksjonsprinsipper, men den kliniske trening er begrenset til enklere behandlinger og noen få tekniske løsninger som vi vet fungerer i de fleste tilfeller. Spesialutdannelsen derimot, prøver å dekke det hele.

«Mengdekravene» til den manuelle trening i studentklinikken er også noe redusert både fordi tiden er redusert, men også fordi pasienttilgangen, spesielt for avtagbar protetikk, er sterkt redusert. Behovet for helproteser i de urbane miljøer er synkende. Dette er problemer som vi prøver å finne løsninger på. Ellers blir avtagbar protetikk også «spesialistkasus» i løpet av noen år.

Mengdekravene for den manuelle treningen er tydeligvis noe større i Oslo enn Bergen. Hva som er nødvendig og riktig i denne sammenheng har vært en konstant diskusjon i flere år ved universitetene og innad i protetikermiljøet. Erfaringene, spesielt i Sverige, indikerer at det er en smertegrense et sted. Men det er helt riktig at det er stor variasjon mellom studentene. Noen ligger langt over mens andre sliter med å oppfylle kravene. Forståelse og interesse for både de kliniske muligheter og tekniske, praktiske retningslinjer er ikke jevnt fordelt. Dette viser seg tidlig i studiet, men det er heldigvis variasjonsmuligheter for en aktiv yrkesutøvelse.

Valgmulighetene mellom forskjellige behandlingsmetoder kan virke overveldende. Vi må, ved diskusjoner omkring behovet både for etterutdannelse og videreutdannelse, være oppmerksomme på at hvis ikke foreningen og universitetene tar på seg oppgavene med å etablere en «nøytral» og tilstrekkelig kompetanse, vil opplæringen overtas og styres av industrien og deres markedsførere. Det tror jeg ingen er tjent med.

Adresse: Det odontologiske fakultet, postboks 1109 Blindern, 0317 Oslo