Behandling av dype karieslesjoner

Trinnvis ekskavering med 6 til 12 måneders mellomrom minsker sjansen for pulpaperforasjon ved dype kariesangrep hevdes det i en nylig publisert oversikt i det britiske tannlegebladet. Der beskrives også hvordan kariesprosessen påvirker pulpa og dentin samt indikasjoner og prognose for pulpateksjon.

Kariesprosessen kan sies å bestå av to trinn, først et kjemisk angrep etterfulgt av en bakterieinfeksjon. Først inntrer en demineralisering av hardvevet ved at syrer og andre bakterieprodukter som proteaser diffunderer inn i dentinet. Det demineraliserte dentinet infiseres deretter av bakterier. Dentinets permeabilitet bestemmer hvor fort syre og andre bakterieprodukter skal diffundere innover mot pulpa. Unge tenner har størst permeabilitet, og her vil kariesprogresjonen også være hurtigst. Økt mineralisering, i mer uttalt grad, som sklerotisering av dentinet og påleiring av tertiært dentin, er lokale forsvarsreaksjoner. Kariesinduserte pulpareaksjoner er observert når kariesprosessen er ca. 0,5 – 1mm fra pulpa, og ved 0,25 – 0,30mm avstand inntrer hyperemi og inflammasjon i pulpa.

Pulpateksjon kan vurderes dersom ekskaveringen fører til at pulpa blottlegges. Forhold som taler for pulpateksjon, er ung pasient og asymptomatisk tann med normal vitalitet og uten røntgenologiske tegn på patologi. Ved eksponeringen må pulpa være blek rosa, og blødningen av moderat karakter. Omfattende kariesangrep og pulpavev koronalt for perforasjonen er forhold som gjør prognosen dårlig. Ved pulpateksjon brukes kalsiumhydroksid, men et nytt materiale, MTA, har gitt lovende resultater. MTA er en sterkt basisk gel som herder langsomt etter applisering. Oppfølgingsstudier av pulpateksjon etter karieseksponert pulpa er få, og resultatene noe nedslående med ca. 40 % vitale tenner etter 5 år og ca. 20 % etter 10 år.

For å redusere faren for pulpaeksponering ved dype kariesangrep kan trinnvis ekskavering benyttes. Ved første behandling gjør man kavitetsomkretsen kariesfri, og mot pulpa ekskaveres det i begrenset omfang. Kariøst dentin dekkes med kalsiumhydroksid og glassionomersement. Neste behandling utføres 6 til 12 måneder senere. Flere studier har vist at ved dype kariesangrep vil trinnvis ekskavering gi pulpaeksponering i 15 – 20 % av tennene, mens tradisjonell behandling fører til pulpaeksponering i 40 – 50 % av tilfellene.

Kilde: Ricketts D. Management of the deep carious lesion and the vital pulp dentin complex. Brit Dent J 2001; 191: 606 – 10.

Elektronisk bestemmelse av lengden på rotkanalen

Elektronisk apparatur for bestemmelse av rotkanallengden gir i de fleste tilfeller korrekt rotlengde, slår en tysk undersøkelse fast. Resultatene kommer fra en laboratorieundersøkelse med ett av instrumentene på markedet, og baserer seg på studier av 251 rotkanler i 199 ektraherte tenner (106 fronttenner, 31 premolarer og 62 molarer). Tennene ble innstøpt i gelantingel, og en K-fil ISO størrelse 15, ble plassert i kanalen og fiksert med glassionomersement når måleinstrumentet angav at foramen var nådd. Deretter ble tennene slipt i apikoincisal retning inn til rotkanalen, og avstanden fra filspissen til foramen målt med et målemikroskop.

I 70 % av målingene var filspissen i foramen apikalis, og i 90 % av målingene var avstanden til foramen mindre eller lik 0,25 mm. I alt 98 % lå innenfor 0,5 mm fra foramen, og ingen målinger hadde større avvik enn 1 mm. Det var en tendens til at det ble angitt for korte rotlengder av måleinstrumentet, slik at filen hadde gått gjennom foramen før instrumentet registrerte dette. I denne studien skjedde dette i tre av fire målinger hvor foramen ikke ble korrekt angitt. De beste målingene ble registrert på fronttenner, og de største avvikene på premolarer, uten at forskjellene mellom tanngrupper var statistisk signifikant forskjellig. Andre studier hvor nøyaktigheten av rotlengdebestemmelsen med røntgenopptak er blitt vurdert, angis at ved 70 % av målingene som angir korrekt lengde innfor et avvik på 0,5 mm fra foramen.

Forfatterne påpeker at elektronisk måling av rotlengden ikke erstatter røntgenopptak ved endodonti. Røntgenbilder er nødvendig for å vurdere forhold som apikal patologi samt antall og forløp av røtter og rotkanaler, men elektronisk måling av rotkanallengden er imidlertid mer nøyaktig enn den bestemmelse man kan gjøre bruk av røntgenbilder alene.

Kilde: Pommer O, Meyer-Lueckel H, Kilebassa AM. In-vitro-Untersuchung zur Messgenauigkeit eines elektronischen Wurzelkanallängenmessgerätes. Dtsch Zahnärztl Z 2001; 56: 659 – 62.

Endringer i anatomisk nomenklatur

Den anatomiske nomenklatur endres fortløpende, og anatomiske strukturer skifter navn. Den siste nomenklatur er fra 1998 og inneholder store endringer i forhold til tidligere versjoner. I Tandlægebladet nr. 4, 2002 finnes en gjennomgang av anatomisk nomenklatur som det er viktig for tannlegen å kjenne til.

Det er en rekke endringer i betegnelsene av strukturer i munnhulen, i tenner, kjever, kjeveledd og muskulaturen. Munnhulen heter nå cavitas oris, og den korrekte betegnelsen på munnslimhinnen er tunica mucosa oris. Den tidligere betegnelsen glandula parotis er nå erstattet av glandula parotidea, og papillen over utførselsgangen betegnes papilla ductus parotidei. Collum dentis er helt foreldet, det skal nå være cervix dentis. Cavum dentis eller «pulpa cavum» er blitt erstattet med cavitas dentis, som igjen er oppdelt i cavitas coronae dentis og cavitas radicis dentis.

Kilde: Sewerin I, Alexandersen V. Ændringer i den anatomiske nomenklatur. Tandlægebladet 2002; 106: 298 – 302.