Lang vei for selvstendige kvinner
Inger Abildsnes Kile i Kristiansand er trebarnsmor og privatpraktiserende tannlege. I årevis har hun og tre venninner som er i samme situasjon stått på for å få både sentrale politikere og Tannlegeforeningen til å gjøre noe i forhold til selvstendig næringsdrivende kvinner, fødselspermisjon og økonomiske vilkår. Kvinnene på Sørlandet har ikke vært fornøyd med responsen. NTF på sin side har valgt å kanalisere arbeidet med denne saken gjennom Akademikerne og smått om senn ser det ut til at det kan komme til å bli en forandring til det bedre.
– På hvilken måte har dere forsøkt å påvirke politikerene og hvilken respons har dere fått?
– Det begynte da jeg ventet mitt første barn i 1995. Da skrev jeg et brev til den gang barne- og familieminister, Grete Berget. Det fikk jeg forresten aldri noe svar på.
I neste korrespondanserunde med Barne- og familiedepartementet, da Kile ventet sitt neste barn i 1998/99, var det Valgerd Svarstad Haugland hun skrev til, sammen med Unni Christin Engebretsen Bryn i Arendal, Anne Grete Rygh i Grimstad og Siri Sanne i Mandal. Denne gangen var det helt konkret tidskontoordningen de foreslo å gjøre mer fleksibel. Det var vanskelig å få tak i vikar til praksisen og jentene kunne tenke seg å gå tilbake til jobb, kanskje allerede en måned eller to etter fødselen, men ikke mer enn 10 prosent til å begynne med. Reglene for tidskonto sier at du skal arbeide minst 50 prosent. Departementet koblet kanskje ikke denne henvendelsen til den mulige samfunnsnytten det kan være å få en tannlege raskt tilbake i jobb, og valgte også denne gangen å ikke respondere.
– Samtidig tok vi saken opp med Tannlegeforeningen, sier Kile videre. – Vi hadde en forventning om at NTF ville engasjere seg i en sak som angår så mange kvinnelige medlemmer. Men jeg må si at vi både den gangen og ved flere senere anledninger opplevde skuffende lite respons fra NTF. Og enda verre var det å oppleve at våre innspill for å få utredet en fødselspengeordning gjennom Sykeavbruddskassen aktivt ble motarbeidet av kassens styre.
Vi henvender oss til Tannlegeforeningen, og spør:
– Hvilken kommentar har NTFs president til kritikken av foreningens innsats, og hva kan du si om den siste utviklingen?
– Først og fremst vil jeg si at politisk påvirkning alltid er langsiktig og at effekten er usikker. Resultatene kommer gjerne når flere forhold stemmer samtidig. I april kom første tegn til frukter hva angår kampen for å styrke kvinnenes rettigheter som selvstendig næringsdrivende. Spesielt forhold omkring svangerskaps- og småbarnsperioden har i mange år vært påpekt fra våre unge kvinnelige kolleger. NTFs sykeavbruddskasse viste seg å være for liten til å kunne videreføre utbetalinger til kvinner med driftsavbrudd som følge av svangerskap, og et forslag om å gjeninnføre en modifisert ordning ble nedstemt av sykeavbruddskassens generalforsamling i 2000. NHO har i mange år forsøkt å skape et politisk klima for endringer, hvor samfunnet tar et medansvar for kvinnelige næringsdrivende. AF, og nå Akademikerne, har også arbeidet for dette. NTF valgte å samle kreftene gjennom den kanalen. Der har vi nå kollega Aslak Kringlegarden som leder av Frie Yrker, med NTFs advokat, Knut Kjølstad, som sekretær. Det bør heller ikke være noen ulempe at lederen for hovedsammenslutningen heter Per Kristian Sundnes, sier Carl Christian Blich, og fortsetter:
– Regjeringens Sem-erklæring viste første tegn til «oppvåkning». Man ønsker å satse på småbedrifter og ser at kvinnene i stigende grad deltar i denne delen av arbeidslivet. I april kommenterte statsråd Laila Dåvøy saken på en måte som ga håp om styrket oppmerksomhet på dette feltet. Utgangspunktet var et oppslag i Aftenposten om ulike vilkår for kvinner og menn i selvstendig næring, eksemplifisert med en tannlege og firebarnsmor. Dessverre avslørte statsråden samtidig en grad av overraskelse over de gjeldende forhold, som igjen demonstrerer hvor lite virksom den langsiktige påvirkningen har vært. Jeg forstår godt Inger Abildsnes Kile sin frustrasjon over manglende resultater. Nå gjelder det imidlertid å smi mens jernet er varmt, og gjennom Akademikerne holde trykket oppe så Dåvøy ikke glemmer, avslutter Blich.