20 år med besøk i andres praksis

– Hvordan kom dere i gang med etterutdanningen i NKF?

– Det hele begynte med en undersøkelse i 1982, der medlemmenes ønsker og behov ble kartlagt. I spørreundersøkelsen fikk vi svar fra omtrent 70 prosent av medlemmene, og så å si alle sa seg interessert i et etterutdanningstilbud av både teoretisk og praktisk art. Det var til og med stor interesse for arbeidskurs som gikk over flere år, og hele 40 prosent sa at de kunne tenke seg obligatorisk etterutdanning. Det siste har vi ikke innført. Men med bakgrunn i undersøkelsen startet vi opp etterutdanning av kjeveortopeder høsten 1984, med et ambisiøst opplegg for ni deltakere i Oslo og fem i Bergen. Disse kursene gikk over flere år, med behandling av pasienter fra begynnelse til slutt. Senere har vi hatt veldig mange forskjellige typer kurs, og selv har jeg stor tro på praktiske arbeidskurs i mindre grupper, der man kommer nær innpå kursgiveren og får en direkte toveis kontakt. Når du kommer tilbake fra et kurs og tar fatt på arbeidsdagen i din egen praksis, viser utbyttet av kurset seg i det du forandrer på i rutiner eller måte å tenke på. Dersom kurset ikke har sporet deg til å forandre noe, har du egentlig ikke hatt noe faglig utbytte. Jeg pleier å sitere et kinesisk ordtak som sier: «Du hører og du glemmer. Du ser og du husker. Du gjør og du forstår.»

– Dere har ofte brukt foreningens egne krefter i etterutdanningen?

– Ja. Vi driver blant annet med noe vi kaller «Besøk i andres praksis» som vi har fått til å fungere ganske godt etter hvert. Men det krever mye av den som skal ta i mot og la andre få innblikk i praksisen sin, så det er mange som kvier seg for det. Og mange tror at de ikke har noe å bidra med. Men det har de fleste. Jeg har i hvert fall alltid fått med meg noe nyttig fra slike besøk, det være seg rutiner innen administrasjon, hygiene eller behandlingsteknikk. Å se hvordan andre gjør ting, gjør at en ser sin egen praksis med nye øyne, og man vil uvilkårlig evaluere sine egne rutiner og skjerpe seg. I min stadige jakt på gode kurs for medlemmene kontakter jeg kolleger som jeg mener har spesielle ting å bidra med. Og sier de at det ikke passer det ene året, kommer jeg tilbake det neste. Jeg tar ikke nei som et svar.

– Utenlandsreiser for NKFs medlemmer er blitt årvisse begivenheter også, ser vi. Har dere mye penger å rutte med i etterudanningen?

– Vi har funnet frem til spennende personer og praksiser i en rekke land som vi har arrangert reiser til de siste 15 årene. Men alt er til selvkost og vi er ikke subsidiert av foreningen. Det vi gjør, er at vi presenterer kurset og setter en pris. Når vi har registrert påmeldingen, gir vi beskjed til kursgiver, som så avgjør om det er verdt å gjennomføre kurset med det aktuelle deltakerantallet. Det er sjelden at vi har måttet avlyse.

– Så det er ikke noe å si på interessen for etterutdanning blant kjeveortopedene?

– Nei, men jo. Vi er en, riktignok ganske stor, kjerne på en 30 – 40 som er på nesten alle kurs. Også er det noen som deltar mer sporadisk. Men jeg ser et skille mellom de unge og de litt eldre medlemmene. Og det jeg håper på, er at etterutdanningen etter hvert skal fenge også de som nå er nyutdannet, de som i dag føler seg faglig oppdatert, men som vil få behov for kurs etter hvert. Vi laget forresten en ny spørreundersøkelse i 1992, for å evaluere opplegget vårt. Da viste det seg at 58 medlemmer aldri hadde deltatt på noe kurs. Det er ganske mange og alle trenger etterutdanning. Kanskje særlig i vårt fag hvor det tar så lang tid å lære av sine egne feil. Jeg vil også gjerne få understreke den sosiale verdien av NKFs aktiviteter. Vi er en kameratflokk som stortrives på møter og kurs og vi har en spesialistforening de fleste misunner oss.