Øylaug Lauvstad

Øylaug Lauvstad ­døde onsdag 12. februar, 57 år gammel. En liten kul på halsen ble oppdaget sommeren 2002. Det viste seg dess­ver­re å ­være raskt voksende kreftceller. Vi på arbeidsplassen håpet at ­alle ­våre ­gode tanker skulle gjøre henne frisk igjen. Vi trengte henne som medmenneske og kollega.

Øylaug hadde så å si ­hele sin yrkeskarriere som tannlege i Oppegård.

Hun var innom de fleste klinikker og arbeidet sammen med de fleste tannhelsesekretærer og tannpleiere i kommunen. Hun var meget godt likt både av pasienter og ansatte. Hun var raus og roms­lig og avlastet medarbeiderne i meget stor grad, og tannhelsesekretærene stod i kø for å få arbeide sammen med Øylaug.

Hun fikk også oppleve for­and­rin­gen med at stadig flere barn var ­uten hull. Dette betydde at nye oppgaver trengte seg på – Øylaug tok også disse utfordringene. Hun var nøye og ivret for at arbeidet ble gjort ordentlig. Blant annet var hun med på å kartlegge behovet for be­hand­ling av pasienter på sykehjemmene.

Øylaug var en dyktig tannlege ­både i håndverk og i ­møte med pasientene. Hun viste stor omsorg, men hun kunne også ­være bestemt, og hjalp dermed pa­sien­tene til å klare mer enn de hadde forventet av seg selv. Hun tok etter hvert etterutdannelse i lystgassedasjon og tok ­både imot pasienter med behandlingsvegring fra kolleger og behandlet pasienter i narkose ved Det odontologiske fakultet i Oslo. Det arbeidet hun utførte der ble også ­høyt verdsatt.

Øylaug var tillitsvalgt for tannlegene i tidsrommet da det var mest turbulent i distriktet. Presset var stort, men Øylaug var alltid ærlig i det hun stod for. I 1998 ble ­alle klinikkene i Oppegård samlet under ett tak. Øylaug var med i planlegging og ved utforming av klinikken. Hun ble klinikksjef og gikk inn for oppgaven med ­hele seg – arbeidet systematisk og stod på. Hennes mål var en klinikk hvor pasienten fikk den bes­te behandling, og hvor de ansatte trivdes. Det var mange steiner som skulle vendes. Utfordringene stod i kø, men Øylaug sparte seg ikke. Hun visste hvor hun ville, men det var viktig for henne å ha ­alle med seg. Hun hadde en egen ­evne til å «se» den enkelte, og til og få enhver til å ­føle seg verdifull.

Øylaug hadde evnen til å se det humoristiske i si­tua­sjo­ner som holdt på å ­låse seg og plutselig kunne hun komme med et «ungpikefnis».

Vi som kjente Øylaug vil huske henne som et varmt og omsorgsfullt menneske og sitter ­igjen med et stort tomrom som det blir vans­ke­lig å fylle.

­Våre tanker går til mann, barn og barnebarn.