– Som arena er 15 kubikkcentimeter for lite!

– Livet med Eggen er deilig. Han er så karismatisk, ­sier Johan, som til enkeltes forundring ­ikke er blitt mer enn 44 år. Det virker som han har fått kollegers øyenbryn til å heve seg så mye lenger enn det.

Men det tar ­unge Øiestad ­ikke så tungt. ­Både på revyscenen, fotballbanen og i behandlingsrommet heies han frydefullt en­tu­sias­tisk frem av sin gamle far, Bodvar, som nok er aller mest stolt av Johans innsats som tannlege og den eneste periodontist mel­lom Molde og Trondheim. Sammen har de laget «Min tannhelsebok». Begge har de i tillegg til allsidige utenomfaglige in­ter­es­ser tatt ­sine tak som tillitsvalgte. Bodvar huskes av utvalgte for atskillige overraskende utspill i hovedstyret. In­gen av dem er helt som ­andre tannleger.

– Men det er tannlege jeg er, innrømmer Johan, – jeg føler at jeg trenger dette som ba­sis­. Samtidig er det å være ­bare tannlege blitt for trangt etter hvert. Femten kubikkcentimeter munnhule blir for liten plass å boltre seg på. Jeg må fylle tilværelsen med musikk, fotball, bøker og humor. Alt dette gjør meg til et lykkeligere menneske. Jeg har selv valgt å stikke hodet litt frem. Så har jeg da også fått meg ­noen på trynet. men totalt sett går nok regnskapet i pluss!

Johans tilværelse synes da også rimelig full. Hovedpraksisen er på Sunndalsøra med fem sto­ler og en assistenttannlege:

– Ellers hadde det korka seg helt!

Dertil en filialpraksis i Kristiansund, der han tar i mot pasienter fem el­lers seks dager i måneden. Han redigerer sin egen hjemmeside med tannhelseopplysning (tannlegendin.com), skriver vitsebøker, har tillitsverv i fotball, Rotary og Amnesty. Og for ­ikke å få plagsomme fritidsproblemer er han rimelig konstant på farten som sitt alter ego, fotballtrener Eggen, supplert med ­andre imitasjoner for variasjonens skyld.

– Og slik blir du rik?

– Det kaster noe av seg. ­Noen steder, slik som her på Kristiansunds førs­te oljemesse, kan jeg dra inn et honorar på 6 000 kroner for en kveld. ­Andre ganger kan det koke ned til en flaske rødvin og en brodert klokkestreng. Blir jeg spurt ­om å opptre, ­sier jeg ja hvis jeg kan, og regner fortsatt dette som en hobby. Dette er noe jeg gjør primært fordi jeg synes det er morsomt. Nå blir det kanskje én opptreden annenhver uke, fra messer og konferanser til bygdekvinnelag

Bortsett fra et brennende og arvelig en­ga­sje­ment for fotball, holdt Johan seg forholdsvis rolig til han var ferdig med spesia­list­utdan­nin­gen i periodonti i 1990. Nils ­Arne Eggen ble førs­te gang luftet i et selskap for for­eld­re­ne og re­spon­sen ga Johan blod på tann:

– Men det er stor forskjell på å være morsom i en privat sammenheng og å opptre offentlig. Mange som kan ­være hylende morsomme privat, får det ­aldri til å svinge på en scene. For meg ble det et slags ­lite gjennombrudd da jeg kom til finalen i revyfestivalen på Høylandet i 1998, der for øvrig kollega Stein Alsos var en av vinnerne. Jeg var svært for­nøyd med å få finaleplass blant 3 – 400 ulike innslag og fikk økt lyst til å utvikle det videre, forteller Johan.

Eggen er fortsatt stjerne i showet, som el­lers inkluderer ­både den ­ikke ukjente moldenser Kjell ­Inge Røkke, Thorvald Stoltenberg, biskop Køhn og fotballspillerne Flo og Solskjær. For ­ikke å snakke ­om vårt statsoverhode, som i den øiestadske utgave er blitt ­både såle- og passgjenger samtidig og som svarer i mobiltelefonen med ordene «Min majestet!». Vi tør formode at akkurat denne imitasjonen var fraværende da Johan opptrådte for kronprinsparet i Surnadal, mens Eggen som vanlig glimret med sitt nærvær.

– Har han hørt din imitasjon ­noen gang?

– Nei, faktisk ikke, men ­alle spillerne hans har det. Åge Hareide har sett den flere ganger og flira godt!

Johan Øiestad har ved flere anledninger skøytet nær de profesjonelle:

– Jeg har blant annet vært med som Eggen i et pilotprogram for TV2, der Brede Bøe var Bondevik, Sturla Berg, Ole Paus Geir Morstad og Rosmarie Køhn.

– Hvordan var det å være amatørkatt blant hermeliner?

– Må i all beskjedenhet si at jeg syntes jeg hevdet meg godt. Jeg ble i alle fall ­ikke klippet bort, ­sier Johan ­uten at den påberopte beskjedenhet blir spe­sielt iøynefallende.

– Det plager deg ­ikke å være bajas MNTF?

– Jeg har vel fått enkelte signaler ­om at jeg har brutt radikalt med de tradisjonelle forventninger til tannlegerollen.

Men da våkner Bodvar, den gamle løve, med sølvhvit manke og stramme bukseseler:

– Han tar yrket sitt veldig alvorlig! Det er morsomt å diskutere fag og jeg har veldig glede av samarbeidet. Det har mye å si, for jeg har vært altoppslukende opptatt av yrket. Men det er artig å se at han også har ­andre anlegg og evner. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan gjøre litt av jobben for ham og frigjøre litt tid for ham til ­andre aktiviteter!

– Hva gjør du ti år fra nå, Johan?

– Jeg må innrømme at jeg har lurt litt på det selv. Jeg tipper at jeg har en slags kombiløsning og kanskje ­ikke lenger er tannlege på heltid. Samtidig er det viktig for meg å dyktiggjøre meg og oppdatere meg i forhold til yrket og utvikle meg så godt jeg kan.

– Alt er en læreprosess – ­både i tannlege- og humorfaget. Det er viktig å ha vilje til å ta risiko og samtidig ­lære av feil. Alternativet til ­ikke å våge, er å stå i ro!