Karies og restorativ behandling

De siste tiår har vist reduksjon i kariesforekomst, særlig blant den yngre del av befolkningen. Reduksjonen har vært størst i fronttenner, men det har også vært en reduksjon av karies, spesielt approksimalt i molarene. Det endodontiske behandlingsbehovet vil i hovedsak følge kariesbildet, dvs. et antall molarer rotbehandles i yngre generasjoner og et mer variert behov avdekkes i den eldre del av befolkningen hos individer som tidligere har fått utført omfattende restorativ behandling. Summen av de belastninger (karies og restorativ terapi) som tannpulpa har vært utsatt for er viktig. Kronebehandling, som ofte er den endelige terapiform på tenner med omfattende substanstap som følge av karies og fyllingsterapi, er en relativt aggressiv terapiform på en allerede kompromittert pulpa. Dette forklarer en relativt høy prosent pulpanekroser nettopp i kronekasus. Fra endodontisk synspunkt vil profylakse og skånsomme prepareringsteknikker på riktig tidspunkt være tiltak som vil kunne redusere det endodontiske behandlingsbehovet. Signaler fra helsemyndighetene om å redusere bruken av amalgam kan derimot tenkes å påvirke det endodontiske behovet i negativ retning. Fyllingsdefekter som gir lekkasje utgjør en kjent trussel for homeostasen i tannpulpa (1,2), og dessuten viser nyere studier en signifikant høyere forekomst av apikal sykdom på rotfylte tenner som er restaurert med kompositt sammenlignet med amalgam og kroneterapi (3). Tett koronal forsegling av kanalsystemet er antatt å være en viktig faktor for å forhindre infeksjon og reinfeksjon av kanalsystemet i rotfylte tenner (4).

Tanntap og aldersforandringer

Tanntapet i den eldre del av befolkningen har vist stor nedgang. Samtidig viser studier at endodontisk behandlingsbehov tiltar med økende alder (5). Forklaringen kan være flerdelt: Pulpanekrose er ofte nettopp et resultat av de samlede belastningene en tann har vært utsatt for. Obliterasjon og forkalkninger i kanalsystemet som følgetilstand av tidligere karies og terapi kommer da i tillegg til normale aldringsforandringer, slik som sklerotisertng av dentin, innsnevringer av kanalsystemet og nedsatt forsvarsevne. Derfor blir behandling i den eldre del av befolkningen ofte komplisert (Fig 1).

Utført rotbehandling

Epidemiologiske data fra mange europeiske land viser forholdsvis høy forekomst av apikal sykdom på tidligere rotfylte tenner (Tabell 1). Sammenlignet med kontrollerte kliniske studier, dvs. prognosestudier i hovedsak basert på klinisk materiale fra undervisningsklinikker, påvises apikal sykdom på 25 – 60 % av rotfylte tenner. Dette indikerer at de kunnskaper og ferdigheter som er ervervet innen endodonti ikke er fullt ut utnyttet i allmennpraksis. Derfor eksisterer det i befolkningen et større behov for revisjonsterapi enn en skulle forvente, både konservativ og kirurgisk terapi. Det etterspurte behovet for endodontisk behandling er imidlertid et annet og kan vanskelig beregnes. Dersom det var et objektivt mål å eliminere apikal periodontitt som sykdom, ser vi at en slik målsetting lett kunne bære galt av sted. Analyser basert på beslutningsteori viser at behovet vurderes ulikt, ikke bare blant tannleger, men også blant pasientene (15). Pasientrettigheter medfører imidlertid plikt til å informere om pasientenes tannhelse, slik at disse på fritt grunnlag kan være med og avgjøre terapivalg. Det er uvisst om små, lokale infeksjonsfoci knyttet til tennenes apikalområde kan true pasienters generelle helse. Problemstillingen har de senere år fått fornyet oppmerksomhet, ikke bare innen endodonti og odontologi for øvrig, men også fordi ulike interesseorganisasjoner har engasjert seg i problematikken (16).

Teknologisk utvikling

Endodontisk behandling består i hovedsak av mekanisk og kjemisk rengjøring av rotkanalsystemet etterfulgt av et implantat, rotfyllingsmaterialet, som har til hensikt å forsegle rotkanalsystemet mot infeksjon og reinfeksjon. Disse basale endodontiske prinsippene gjelder uavhengig av den teknikk og de systemer som benyttes, også for nyere endodontiske hjelpemidler slik som maskinelle nikkel-titan-systemer. Imidlertid kan moderne rense- og prepareringssystemer i kombinasjon med bruk av mikroskop og ultralyd muliggjøre behandling som tidligere ikke var mulig, og derved bidra til at flere tenner kan behandles konservativt.

Konklusjoner

– Mens behovet for endodonti sannsynligvis vil avta på grunn av redusert forekomst av karies, vil det hos eldre med flere gjenværende tenner oppstå senskader som krever endodontisk behandling.

– Den endodontiske behandling vil sannsynligvis bli mer krevende og sette større krav til bruk av tekniske hjelpemidler.

– Behovet for kirurgisk-endodontisk behandling kan øke.

– Kontrollerte kliniske og epidemiologiske studier viser at apikal periodontitt ikke kan elimineres med konservativ endodontisk behandling alene.

– Det er fremdeles et potensiale for å redusere forekomst av apikal sykdom ved å heve standarden i praksis.

– Innsatsen for å redusere forekomst av apikal periodontitt må i første rekke ligge innenfor kariesforebyggelse og behandling.