Norsk Kjeveortopedisk Forening 50 år

Når en kremgjeng fagflinke og skriveføre bidragsytere skriver bok, attpå til om seg selv, bør resultatet bli bra. Det er det også blitt. Man kan bare applaudere NKFs jubileumsbok.

Boken har fire hovedkapitler: Historien, Lærestedene, Faget og Foreningen. Selvfølgelig må det bli en del overlapping, og i forordet konstateres ærlig at det forekommer en del gjentagelser. For leseren føles forholdet lite sjenerende, skjønt – om noen av hovedpersonene får vi sannelig vite det meste.

For den som ikke tilhører klanen, er kanskje kapitlet om faget det mest lesverdige. Redigeringen er stram og kun fire temaer omtales: Fire norske flaggskip. Behandling av spalter, funksjonskjeveortopedi, ortognatisk kirurgi og autotransplantasjon. Her, og bare her, vises to billedserier av kasuistikker som til gjengjeld må glede og overvelde enhver odontolog, og alene er innkjøp av boken verdt. Under den ene billedserien legger man for øvrig merke til at ansvarlig kjeveortoped og kirurg beskjedent ikke er nevnt ved navn. Det er derimot protetikeren som tross alt «bare» har laminert verket. PR-kåthet?

Attpå vellykketheten: Undertegnede gledet seg like mye over Rolf Bergs lille mimring over hva han opplevde da han i internasjonale fora satte fingeren på begrepet failure-rate like meget som success-rate. For heldigvis erkjennes det at ikke alt er vellykket: Tanna e mobilé – rota e korta ned – vært litt uheldig, men ikke veldig! Slik synger altså kjeveortopeder i festlig lag.

Og at gutta og jentene i NKF har det festlig sammen, levner boken ingen tvil om. Bilder og tekst forteller at i tillegg til den faglige enheten eksisterer en misunnelsesverdig sosial samhørighet mellom medlemmer som har funnet den rette bondingen. Andre grupperinger av kolleger kan ha noe å lære.

På 185 sider får man selvfølgelig ikke vite det meste om norsk kjeveortopedi. Mangler det noe? Fagets historie er ført tilbake til ca. 1900 da tannlegeutdannelsen i Norge tok form. Man kunne ha vært litt grundigere. Carl Ferdinand Lebrecht averterte faktisk i 1838 at «skjæve Tænder bringer jeg i Orden», og en rekke av våre kolleger i 1870- og 80-årene beskrev et antall «retninger» i sine medisinalinnberetninger. Som oppslagsbok betraktet, burde kanskje også medlemslisten hatt et tillegg om avdøde.

Om layout, typografi, ombrekking, billedmateriale etc. er bare en ting å si: Behandlingsresultatet er glimrende. Det er en vakker bok.

Boken anbefales enhver av oss «allmenne» som på sin lille tue vil friske opp kunnskapen om hvor ett av våre viktige fagområder står i dag. Og husk: Vi har jo alle en kullkamerat eller to som finnes behørig omtalt her. Og hvem er han eller hun som vi daglig henviser til?

For alle som er interessert i norsk odontologis historie, er den en selvfølge å ha i hyllen.