Trygderegler til besvær
Lederen for Norsk Forening for Protetikk tar i sitt innlegg til dels opp regelverket, dels trygdens praktisering av regelverket.
Trygdeetaten må forholde seg til de takster som er gitt i Forskrift og Rundskriv fra Helsedepartementet. For å forstå takstene må man studere merknadene. Fra Helsedepartementet og trygden foreligger det et ønske om forenkling, som bl. a. kommer til uttrykk i flere stykkpristakster. Spørsmålene som fremkommer er forsøkt besvart i samme rekkefølge som de fremkommer i innlegget til lederen av Norsk Forening for Oral Protetikk.
Kirurgen skal selvsagt også få dekket undersøkelse i forbindelse med implantatbehandling. I implantattakstene 618 og 619 fremkommer det av merknadene at bl. a. undersøkelse inngår i taksten. Dette bør kunne sees på som en forenkling.
I de samme takstene er det tatt inn at de omfatter innsetting av distanse. Fra protetikerhold har det vært opplyst at distansen kirurgen eventuelt setter inn ikke egner seg for den endelige protetiske løsning og må byttes slik at protetiker av den grunn bør kunne ta komponenten med i sin regning. Takstene synes å ha behov for å bli klarere på hvem som kan sende regning for distanse.
Regelverket er/vil være under kontinuerlig vurdering og revidering. Rikstrygdeverket har tatt opp ovennevnte forhold med departementet og vil fremføre det igjen i neste revisjon av forskriften. Andre innspill vil også bli vurdert.
Periodontittrehabilitering
Periodontittrehabilitering skal være forhåndsgodkjent. Trygdens tannleger må følge departementets regler i sine vurderinger. Endringer må skje politisk og/eller i departementet. Når protetikere mener at proteser ikke er en akseptabel behandlingsform, bidrar de til å skape forventninger hos pasientene. Skuffelsen kan da tenkes å bli større enn nødvendig hvis de får avslag. Psykososiale forhold vurderes ikke av trygden i denne sammenheng. Det er på årsbasis bevilget ca. 50 millioner til rehabiliteringsordningen. Skulle protetikernes ønske om at implantatbehandling skal være et førstevalg innfris, må de offentliges bevilgninger til periodontittrehabilitering økes meget sterkt.
Når man søker trygden om implantatbehandling uten å ha tatt stilling til hvorvidt konvensjonell protetisk behandling ikke har gitt eller forventes å kunne gi et akseptabelt behandlingsresultat, blir søkeprosessen vanskeliggjort for alle parter. Hvis det etter protesebehandling skulle vise seg at det foreligger objektive grunner for at pasienten ikke kan bruke protese, bør det kunne gis utvidet støtte med fratrekk av proteserefusjonen, slik at kravet om at rehabilitering kun dekkes én gang kan oppfylles. Objektive grunner må basere seg på faglige forhold som umuliggjør proteseløsning. Taleproblemer, lite smaksopplevelse og brekninger ved bruk av proteser kan være et tilvenningsfenomen. For at brekninger skal kunne brukes som «objektiv» grunn for å velge en annen behandlingsløsning, må det sannsynliggjøres at brekningen er av en slik art at protese ikke kan brukes.
overtannlege Rikstrygdeverket