Spesialistsaken nok en gang

I Tannlegetidendes septembernummer kommenterer Bent Gerner et utkast til protokoll fra hovedstyrets junimøte vedrørende spesialistsaken. I samme nummer svarer NTFs president. Saken blir i tillegg omtalt i vedlegget for representantskapsmøtet som skal avholdes 19. og 20. november – både i spalten «Presidenten har ordet» og i saksforelegget (sak 6).

Undertegnede har ingen problemer med å forstå Bent Gerners irritasjon og oppgitthet over teksten i hovedstyrets utkast til protokoll, og er på alle måter enig i hans kommentarer. I presidentens svar til Gerner vises det til den godkjente ordlyden fra hovedstyrets vedtak som, i alle fall i formuleringene, avviker betydelig fra den opprinnelige teksten. For å gjenoppfriske hukommelsen for leserne, gjengir jeg en kortversjon av de tre argumenter som da ble ført i marken mot innføring av spesialiteter i protetikk og endodonti:

– Nye trygderegler fastsetter at når det finnes godkjente spesialiteter på et felt blir spesialistutdanning et vilkår for trygderefusjon med de følger dette får for pasient og allmenntannleger. Dette er et vesentlig problem bl.a. grunnet manglende spesialistspredning

– I dag kan allmenntannleger utføre de fleste behandlinger og henviser kun de vanskeligste tilfeller. Jo flere godkjente spesialiteter desto større rettslig risiko vil allmenntannlegen løpe dersom en behandling ikke blir optimal og vedkommende har beveget seg inn på et felt der det finnes en godkjent spesialitet.

– Utvidet fagplan og kompetanseområde for tannpleierne vil redusere tannlegenes arbeidsområde.

Punkt for punkt viser Gerner det uholdbare i ovenstående resonnement, og jeg henviser leseren til hans kommentarer. Med tanke på dette, har jeg stor sympati for presidentens problemer med å ordlegge seg i sitt tilsvar, for det kan ikke ha vært helt enkelt. Han uttaler blant annet at «I denne saken førte uheldige omstendigheter til at ordlyden ikke ble avklart med hovedstyret før den ble lagt ut på nettstedet». Ikke desto mindre er det vanskelig å komme bort fra at noen – eller kanskje et flertall – av hovedstyrets medlemmer egentlig må ha ment og uttrykt seg på denne måten. At han deretter sier at den famøse ordlyden «ga et uriktig bilde av styrets planer for det videre arbeidet» beroliger bare delvis.

Så godt han kan, prøver presidenten å begrunne (eller kanskje forsvare?) at spesialitetssaken nok en gang skal fremmes for representantskapet. Han gir uttrykk for at hovedstyret ønsker en diskusjon i dette forum om avgrensingen mellom allmennpraktikerens og spesialistens rolle. Videre fremheves hovedstyrets bekymring for allmenntannlegen – både med tanke på at han/hun er truet av konkurranse nedenfra (fra bachelor-tannpleierne) og ovenfra (fra de nye spesialistene). Man ser også behov for at representantskapet debatterer den undervisning og kompetanse fakultetene gir innen de angjeldende fagfelt hva angår henholdsvis grunnutdanning og spesialistutdanning.

For å ta den siste saken først: Selvsagt har Tannlegeforeningen og dens representantskap både rett og etter min mening også plikt til – i likhet med Den offentlige tannhelsetjenesten og offentlige myndigheter – å interessere seg for, å influere på, og å komme med innspill til den undervisning de odontologiske læresteder gir på alle nivåer. Jeg ser derfor udelt positivt på den bebudede debatt om dette.

Men så til det som er mitt hovedanliggende: Jeg har problemer med å skjønne hvordan det kan være et stort behov for nok en gang å diskutere en avgrensing mellom allmennpraktikerens og spesialistens rolle på representantskapsmøtet. Som Gerner fremhever, er det ikke skjedd noe nytt som skulle endre situasjonen siden fjorårets vedtak. Vi synes alle å være enige i at allmennpraktikeren som har spesialistkompetanse (og det er det uten tvil mange allmennpraktikere som har ervervet seg), kan bekymringsløst utføre spesialistarbeid. Har han det ikke, skal han enten søke råd eller henvise til en mer kvalifisert person. Det går altså på kompetanse, ikke på formell kvalifikasjon. Det forhold at trygden i visse tilfeller stiller krav til spesial-/spesialistkompetanse som betingelse for å yte bidrag til behandlingen – eksempelvis i oral kirurgi og protetikk hva angår implantatbehandling, er heller ikke noe nytt. Det nye måtte i så tilfelle være at dette kravet nå synes å være under oppmyking.

At saken fremmes på ny av hovedstyret, argumentasjonen for at så skjer og ikke minst rådet om å reversere fjorårets vedtak som en i alle fall finner eksplisitt i hovedstyrets utkast til protokoll, kan lett tolkes i retning av at allmennpraktikerne i hovedstyret er bekymret for sitt revir. Et nærliggende spørsmål er om Tannlegeforeningen først og fremst skal opptre som en fagforening og ikke som en organisasjon som er opptatt av og har ansvar for befolkningens orale helse. Et impertinent spørsmål kanskje, men hvor i hovedstyrets argumentasjon figurerer pasientene og deres tarv? Hvis man aksepterer at spesialister etter tre års videreutdanning har høyere kompetanse til å behandle pasienter med særlig vanskelige behandlingsbehov enn allmennpraktikeren, har ikke tannlegeforeningen et ansvar for å medvirke til at norske pasienter får den beste behandling som kan tilbys?

Til sist, i saksforelegget under sak 6 bruker man det forhold at utviklingen av kompetansesentre går tregt, som argument mot å etablere de nye spesialitetene. Dette må vel sies å snu saken på hodet. En vesentlig del av forklaringen til at det er vanskelig å etablere kompetansesentra i Norge er selvsagt at det ikke er utdannet tilstrekkelig med spesialister som eventuelt kan bemanne dem. Løsningen må da like selvsagt være å utdanne flere – ikke å unnlate å utdanne dem. Påstanden i saksforelegget om at vi antakelig har nok spesialister og videreutdannede tannleger, får stå for sin egen urimelighet. Den samsvarer i hvert fall ikke med de konklusjonene som er trukket i tidligere offisielle utredninger. At de som finnes ikke er godt fordelt, er derimot noe vi kan være enige i, men også her er løsningen å utdanne flere. Og la det være helt klart: Uten at spesialiteter opprettes i protetikk, endodonti og kjeve- og ansiktsradiologi, vil fakultetene i praksis kun spesialistutdanne for egne formål, fordi motivasjonen for andre til å gjennomgå slike utdanninger vil bli borte.

Min oppfordring til representantskapet er derfor å diskutere allmenntannlegens rolle i fremtiden – det er en viktig diskusjon – men la være å forkludre diskusjonen med å ta opp igjen fjorårets vedtak om å arbeide for opprettelse av de nye spesialitetene.

Adresse: Odontologisk institutt, Årstadv. 17, 5009 Bergen