Befolkningen i Norge etter år 2000
Se faktarute 1

Barn og ungdom 0 – 19 år, fødselskohort 1985 – 2004
Se faktarute 2

Unge voksne 20 – 39, fødselskohort 1965 – 1984
Se faktarute 3

For å belyse tannhelseutviklingen i dette alderssegmentet av befolkningen er det brukt tall fra Trøndelagsundersøkelsene (2,3). Det fremgår av tabell 3 – 6 hvilke aldersgrupper som deltok på de ulike tidspunktene. De unge voksnes tannhelse belyses med 23 – 24- og 33 – 34-åringene. Tannsykdomserfaringen målt som DMFT ble betydelig lavere for 23 – 24-åringene i årene mellom 1983 og 1994, og DMFT økte ikke fra 23 – 24 til 33 – 34 (Tabell 6). I hele perioden fra 1973 til 1994 var det lite ubehandlet karies (Tabell 3), og stort sett ble det bare trukket visdomstenner og tenner pga. kjeveortopedisk behandling (Tabell 4). I 1994 hadde ca. en femtedel av 23 – 24- og 33 – 34-åringene én eller flere tenner med en tannkjøttslommer på mer enn 4 mm (Tabell 7).

Voksne 40 – 69, fødselskohort 1935 – 1964
Se faktarute 4

Tabell 3 – 6 omfatter aldersgruppene 35 – 44, 45 – 54 og 55 – 64 etter hvert som de inngikk i Trøndelagsundersøkelsene. Tabellene viser at gjennomsnittlig antall tenner med ubehandlet karies ble halvert blant 35 – 44-åringer. Selv om gjennomsnittlig antall tenner som var ekstrahert ble redusert i perioden, var ekstraksjon stadig hyppig forekommende i de voksne gruppene. Tabell 5 viser hvordan antallet fyllinger økte i alle aldersgrupper over tid og i kohortene. Tabell 6 viser at det først i 1994 ses en reduksjon i samlet DMFT for 35 – 44-åringene. DMF-indeksen er pga. sin kumulative natur lite sensitiv for endringer i den underliggende sykdomsforekomsten (2). Dette er særlig tydelig når sykdomstilveksten er lav og behandlingsintensiteten stor. En reduksjon i D-T kan ikke uten videre tolkes som en nedgang i kariestilveksten, men er trolig et utrykk for hvor lang tid det er gått siden siste tannlegebesøk. I aldersgruppen 40 – 69 år er tannhelsepotensialet knyttet til at tenner blir bevart i stedet for å bli ekstrahert.

Trøndelagsundersøkelsen i 1983 viste at forekomsten av periodontitt var relativt lav i den voksne befolkningen. Personer som hadde periodontitt hadde få tenner med tydelig tegn på sykdommer (20). Dette bildet ble ytterligere bekreftet i 1994 (Tabell 7). På grunn av mangel på tydelige kriterier ble det ikke skilt mellom det som i dag defineres som kronisk periodontitt og aggressiv periodontitt.

Aldersgruppen 40 – 69 er en bred aldersgruppe og det er stor variasjon i tannhelsen knyttet til sosial status, bosted og utdannelsemessige forhold (1,2,4). Hver for seg har individene i eget livsløp opplevd store endringer både i tannsykdomstilvekst og i tilbud fra tannhelsetjenesten. De eldste hadde som barn og unge voksne årlig kariestilvekst inntil de også kunne ta del i effekten av fluortannkrem etter 1971. Da var det alt satt tydelige spor i tannhelsen, som ikke lar seg viske bort.

Etter krigen var myndighetene opptatt av å bygge ut en landsdekkende offentlig tannhelsetjeneste. Med Folketannrøkta skulle det skapes en bedre fordelt tannhelsetjeneste i hele landet (21). Barn og unge deltok etter hvert i forebyggende tannhelseprogrammer på skolene, og fra 1960–årene ble det satset på fluortannbørsting eller fluorskylling, og etter hvert fluortabletter. Denne aldersgruppen fikk således etter hvert del i den allmenne fluortilgjengelighet. Det har medført at tilveksten av ny sykdom er begrenset. Men tennene bærer tydelige spor av tidligere behandlinger. Materialenes begrensete levetid medfører også at reparasjonsbehovet blir livslangt og løsningene etter hvert mer sofistikerte (22). Av estetiske grunner er mange amalgamfyllinger byttet ut. Denne aldersgruppen vil ha behov for kontinuerlig tannbehandling, ikke så mye på grunn av ny sykdom som pga. tidligere behandling.

Eldre 70 – 90, fødselskohort 1934 – 1914
Se faktarute 5

I denne aldersgruppen er det relativt lite data om tannhelsen. I Trøndelagsundersøkelsen i 1983 ble de tannløse spurt hvor gamle de var da de mistet tennene (20). De fleste var blitt tannløse tidlig i livet, noe som støttes av at det utover 1980- og 1990-tallet var liten ny-rekruttering til tannløshet (24). I år 1975 ble antall tannløse i Norge anslått til 600 000 personer, i år 2000 til 230 000 personer og i en prognose bygget på Helseundersøkelsene til 154 000 personer i 2010 (25). Tabell 8 viser prosentandelen av befolkningen over 50 år som er tannløse. Tabellen er bygget opp av tall fra Helseundersøkelsen 1975, 1985 og 1995 og fra Levekårsundersøkelsen 2002. Materialene omfatter tilfeldige utvalg av den ikke institusjonaliserte befolkningen, dvs. hjemmeboende eldre fra hele landet.

Tabell 8 viser at det har skjedd store endringer på kort tid i andelen av befolkningen som er tannløse. Andelen er redusert fra 16 til 4 %. I aldersgruppen 50 – 59 og 60 – 69 ses horisontalt i tabellen at ny-rekrutteringen til tannløshet er meget beskjeden i 2002. Tannløsheten øker med alderen for hvert av årene, men trolig er dette resultatet en effekt av både alder og av kohorttilhørighet.

Blant de eldste på institusjon er det funnet større tannløshet enn ellers i befolkningen (26), men institusjonaliserte eldre utgjør bare 6 % av befolkningen over 69 år (23). De fleste over 69 år er hjemmeboende. Helseundersøkelsen 1995 hadde et særlig fokus på hjemmeboende eldre 80 år og mer. De ble spurt om de klarte en rekke daglige gjøremål uten hjelp. Åttiseks prosent klarte matlaging, 67 % innkjøp, 53 % vask og rengjøring, 73 % klesvask, 78 % å kle av og på seg, 94 % å spise og kutte maten og 79 % klarte daglig personlig hygiene uten hjelp (27). Gjennomgående har de eldste hjemmeboende et høyt funksjonsnivå. Det forklarer også hvorfor selv gamle mennesker går nesten like mye til tannlege i dag som unge, under forutsetning at de har egne tenner. Således hadde i alt 55 % av 67 – 79-åringene og 33 % av de som var 80 og eldre kontakt med tannlege siste året. Ca. 80 % av eldre i alderen 80 år eller mer, med mange egne tenner, hadde vært til tannlegen siste året, sammenlignet med 6 % blant tannløse eldre. Dette påvirker også utgiftsmønstret til tannbehandling. Når eldre først går til tannlege, ligger utgiftene over det som er gjennomsnittet ellers for voksne (28).

Blant de ikke pleietrengende, hjemmeboende eldre ser det ut til at forekomsten av karies og periodontitt ikke er større enn ellers i befolkningen (26). Det er imidlertid velkjent at overgangen fra funksjonsfrisk til pleietrengende kan gå meget fort. Når funksjonsevnen svekkes, reduseres også motoriske funksjoner, og dårlig munnhygiene, karies og periodontitt blir fort et problem. Det tilsier at tannhelsetjenesten må ha en aktiverbar tilsyns- og omsorgsprofil.

Det 20. århundre var en tannsykdomsrisiko

Endringene fra slutten av 1800-tallet fra naturalkosthold til industrikosthold med blant annet et raskt stigende sukkerinnhold, innebar en stor risiko for tennene. Befolkningen møtte det 20. århundres helserisiko uten forutsetninger for å kunne beskytte seg særlig godt. Dermed startet det store kostholdsangrepet på tenner og helse. Det er god grunn til å anta at tannsykdomsproblemene i det 20. århundre kan forklares av kostholdet kombinert med utilstrekkelig munnhygiene. Tannsykdommenes utbredelse i begynnelsen av århundret er lite beskrevet, men vi kan anslå at sykdomsforekomsten økte jevnt, og dermed også plagene og behandlingsbehovet. Helsemyndigheter og interesseorganisasjoner satset på to strategier: Å lære befolkningen å pusse tenner og å tilby befolkningen tannbehandling. Erfaring har vist at det var store løft å etablere en ny hygienevane og å bygge ut en landsdekkende tannhelsetjeneste. Begge deler tok ca. 75 år. Da var mange tenner trukket ut underveis, mye tannverk hadde plaget befolkningen og uendelig mange tenner hadde blitt plombert. Irreversibel vevsdestruksjon tidlig i livsløpet medfører at sykdommene setter varige spor. Tidlig tanntap kan ikke reverseres og tannreparasjoner medfører behandlingsbehov livet igjennom. Ny kunnskap om fluor viste seg på seksti- og syttitallet å bli den store drahjelpen mot bedre tannhelse i befolkningen. Etter hvert som fluor ble tatt i bruk som tabletter, gjennom forebyggende aktiviteter på skoler, og særlig da fluortannkremen kom i fritt salg i 1971, har befolkningen fått karies under kontroll. Hele befolkningen har siden hatt nytte av fluor i tannkrem. Hvordan oppmerksomheten i hjemmene og i nærmiljøet etter hvert ble mer tannhelsevennlig, ble belyst i Trøndelagsundersøkelsen 1983 (20). Tabell 9 viser at voksne i forskjellige aldre hadde helt ulike tannhelseforhold i nærmiljøet da de var i 10-årsalderen. Tabellen viser at det var en jevnt stigende forebyggende oppmerksomhet fra familie og nærmiljø etter hvert som yngre fødselskohorter vokste opp. Det er nærliggende å anta at den økende oppmerksomheten om tannhelse og tannhelseatferd har hatt stor betydning for bedringen i tannhelsen. Betydningen er trolig undervurdert fordi slike livsløpseffekter er vanskelig å studere empirisk.

I behandlingen av karies har både teknologi og tilgjengelighet til behandling endret seg betydelig. Tidligere endte karies i tannuttrekking og tannløshet, i dag kan de samme kariesangrep stanses, remineraliseres eller repareres. Men at sykdommen kan reverseres, stanses eller behandles mindre invasivt, betyr ikke at selve sykdomsangrepene har endret seg verken kvantitativt eller kvalitativt. Det er viktig å være oppmerksom på at de underliggende sykdomsskapende prosessene ikke nødvendigvis forandrer seg selv om behandlingene blir bedre.

Forekomsten av periodontitt har ikke vært kartlagt i samme grad som forekomsten og konsekvensene av karies. Det er nå alminnelig enighet om at alvorlig periodontitt rammer ca. 10 % i en voksen befolkning, og at gingivitt ikke fører til periodontitt. Utviklingen av periodontitt ser ut til å skyldes en ubalanse mellom oppvekst av patogene mikroorganismer i plakket og immunsystemets motreaksjon (29). Muligheten for at periodontitt er assosiert indirekte med systemiske sykdommer kan være et argument for å sidestille strategiene mot munnhygienen med røykestopp, lavt sukker- og fettinnhold i kosten og mosjon (30).

Det 21. århundre har et tannhelsepotensial

I løpet av hundre år forandret befolkningens tannhelse seg overraskende raskt. I tilbakeblikk er det lett å se at det tannsykdomsforebyggende arbeid i siste halvdel av det 20. århundre ble et tennenes forsvar, mens angrepene fortsatte. Tenner tåler mer fluor, men fluor er ikke nok. Det helt avgjørende står igjen, det som har med årsakene til forekomst av sykdom i en befolkning å gjøre. Kjeden av beslutninger som resulterer i mange pH-fall i plakket over lengre tid forsvinner ikke med fluor og munnhygiene. Det at tenner repareres til funksjon, stopper ikke uten videre de underliggende sykdomsskapende årsaker. Det må befolkningen egentlig klare selv. Dagens spisemønstre er en risiko for både tannhelse og helse. Mange store og små måltider med til dels «junkfood»-preg, mye søtt drikke og stort konsum av karbohydrater i en eller annen form truer både forbrenning, tenner, vekt og på sikt mange aspekter av helsen. Det ser ut til at sukker kan skape avhengighet. Jo tidligere og jo oftere vi spiser søtt, jo mer avhengige blir vi (31).

En moderne forståelse av årsakene til kariesforekomsten i en befolkning omfatter mer enn prosessen i plakket. Årsakene til forekomsten av karies i en befolkning inkluderer individets helsebevarende og sykdomsforebyggende livsstil, som er en konsekvens av kulturelle og familiære forhold i nærmiljø og på arbeidsplassen, samt av forhold knyttet til stor- og lokalsamfunnets vilje og muligheter for å legge til rette for de gode helsevalgene. Det er til dels forhold som er utenfor individenes rekkevidde og som de folkevalgte representanter må ta særlig ansvar for.

Det er tegnet et bilde av situasjonen i en trettiårsperiode. Det er imidlertid store variasjoner i tannhelsen i Norge som viser seg langs geografiske, utdannelsesmessige, kulturelle og økonomiske skillelinjer. I 2004 er det grunn til å anta at rusmiddelbruk, kronisk sykdom, funksjonshemninger og ressurssvakhet eventuelt kombinert med kulturell bakgrunn, er de største truslene mot god tannhelse for barn og unge.

Den godt voksne befolkning vil ennå i noen tiår etterspørre mye tannbehandling, særlig på grunn av begrensninger i behandlingenes holdbarhet. Det største potensial for god oral helse ligger i spenningsfeltet mellom det helsebevarende og det behandlende fokus i tannhelsetjenesten. Med helse som fokus vektlegges de beslutninger som må tas for å fremme helsen. Hyppige undersøkelser hos behandlere leder til flere beslutninger om inngrep (18). Det er derfor viktig at regelmessige tannhelsekontroller foretas av personer med forebyggingskompetanse. Det 21. århundre har et helsepotensial som ligger i hendene på en velutdannet befolkning med solid støtte av en solidarisk helsepolitikk, en helsefremmende førstelinjetjeneste og en behandlingskompetent annenlinjetjeneste.