Svensk kommunikasjonssjef i FDI

Hvorfor begynte du å arbeide i FDI?

– Jeg ble faktisk headhuntet. Og det var både utfordrende og spennende å få tilbud om en slik stilling. I Sverige er man så opphengt i alder, så jeg regnet med at det var nå eller aldri – jeg ville sannsynligvis ikke få en slik sjanse igjen. Og nå har jeg vært ett og et halvt år i stillingen og trives godt både med jobben og med å bo i Frankrike.

– Det var vel ikke bare enkelt både å begynne i en helt ny jobb og å bosette seg i et nytt land?

– De første tre månedene var kjempevanskelige, alt var nytt og annerledes, selv dataprogrammene var ulike, til tross for at de skulle være de samme som jeg hadde brukt tidligere. Og det var arbeidsoppgaver jeg aldri hadde hatt før. Selv om jeg har masse erfaring, så har jeg ikke noen formell bakgrunn for å jobbe som informasjonssjef, eller kommunikasjonssjef som vi nå kaller det. Så det tok et halvt år før jeg kjente meg hjemme og følte at jeg behersket arbeidet. Her har vi dessuten fire arbeidsspråk: engelsk, fransk, tysk og spansk. I sekretariatet går det stort sett på engelsk og fransk, men alt som skrives og sendes ut, skal oversettes. Det betyr at ting ofte tar mye lengre tid enn jeg skulle ønske. Noe som kan frusterere en nordbo som er vant til at ting skal gå raskt og effektivt.

– Hva går jobben din ut på?

– Jeg har ansvar for kontakt og alle publikasjoner utad, for eksempel nyhetsbrev, kongressaviser, årsrapporter og andre publikasjoner. I tillegg til at alt jeg skriver skal oversettes, går mye av arbeidet per e-post, og det er uvant i forhold til hvordan jeg jobbet før, da kunne jeg følge prosessene på nært hold, for eksempel med layout. Når de man samarbeider med både har forskjellig språk, bakgrunn og fagterminologi ved siden av å sitte i et annet land, kan det by på problemer. En av de jeg samarbeider med om layout på utgivelser, møtte jeg for eksempel for første gang på FDI-møtet i Sidney i fjor. Jeg har også ansvar for all komunikasjon med medlemsorganisasjonene.

– Hvor mange er dere i sekretariatet?

– Vi er 14 i det vi kaller «head office», i tillegg kommer oversetterne som fortsatt sitter i London, der sekretariatet lå inntil for et par år siden. Sjefen («executive director») er dr. Barnard. Så har vi en «development manager», dr. Habib Benzian, som bl.a. jobber mot utviklingsland og med de prosjekter omkring oral helse/tannhelse som finansieres og drives via FDI. Professor Asbjørn Jokstad arbeider på konsulentbasis som «science manager». Sjef for kongressavdelingen er Paul Wilson. og hele fire personer arbeider fulltid med planlegging og gjennomføring av kongressene. Vi har også fått en norsk dame, Berit Pedersen, som «finance administrator» i sekretariatet. Det er for øvrig kongressene som utgjør hovedparten av inntektene til FDI, medlemskontingen bidrar bare med 10 prosent, men det er også en del inntekter via sponsoravtaler med ulike firmaer.

– Hva er vanskeligst med å arbeide i en slik internasjonal organisasjon?

– Det er å tolke kodene. Det kan være vanskelig nok i eget land, vi er ulike personer og kommer fra ulike tradisjoner, og det er selvsagt en ekstra stor utfordring å arbeide med mennesker fra forskjellige land og med svært variert bakgrunn og kultur. Man må forstå at man ikke forstår. Og akseptere at sett i den store sammenhengen er det vi skandinaver som er avvikende og sære. Vi er målorienterte, effektive og rett frem, når jeg skriver er det ikke mye utenomsnakk. Slik er det ikke i andre kulturer. Der innledes en vanlig forespørsel eller henvendelse med høflige spørsmål om hvordan man har det, og med et langt mer blomstrende og «smørende» språk enn vi benytter. Jeg registrerer av og til at den spanske oversetteren «myker opp» mine henvendelser når de skal for eksempel til Sør-Amerika.

Språk og oversettelser, enten det er simultanoversettelser på kongresser og møter, eller den skriftlige oversettelsen på alle publikasjoner, er for øvrig en stor utgiftspost. At alt skriftlig også må oversettes til fire språk, betyr dessuten at ting ofte tar lang tid, og det og alle ulike kulturer må man lære seg å leve med. Det stiller krav til tålmodigheten, og man kan bli sliten, men jeg føler meg svært privilegert som får jobbe med dette, og dessuten får med meg den erfaringen det er å leve og arbeide i et annet land enn Sverige, avslutter Anne Charlotte Nackstad før hun iler videre til nye avtaler.