Ny refusjonsordning for rehabilitering av periopasienter

I nr. 17, 2003 av Tidende har tannlege Bjørn Joh. Fuglem fått trykket et åpent brev til undertegnede. Han stiller i overskriften spørsmålet om den nye refusjonsordningen for rehabilitering av periopasienter er til glede eller skuffelse for pasientene. I brevet retter Fuglem kritikk mot departementets krav til kompetanse hos behandlende tannlege. Kompetansekravene innebærer, som Fuglem skriver, at rehabilitering i form av implantater av periodontalt ødelagte tannsett kun kan utføres av spesialist i oral- eller kjevekirurgi og protetikere med spesialkompetanse for at trygderefusjon skal kunne gis. I den forbindelse viser han til den merbelastning i form av reisevirksomhet dette medfører for pasienter bosatt utenfor Oslo- og Bergensområdene. Videre påpeker han at disse reiseutgiftene vil sluke betydelige deler av de budsjetterte pengene. Han hevder også at etterspørselen vil øke betydelig. Han ber derfor helsemyndighetene åpne for at tannleger med lang erfaring innen fagområdet implantatbehandling kan få utføre slik behandling på ovennevnte pasientgruppe med aktuell trygderefusjon. Krav til kompetanse bør utarbeides av myndighetene.

Ordningen med offentlig støtte til odontologisk rehabilitering med implantatforankret protetikk har eksistert siden 1993. Helt siden ordningen startet har det vært knyttet et kompetansekrav til behandlerne. De samme kompetansekravene er videreført også for de nye pasientgrupper som omfattes av refusjonsordningen fra 1. oktober 2003. De sentrale spørsmålene blir hvorvidt tiden nå er inne til å lempe på kompetansekravene til behandlerne, og hvordan refusjonsordningen kan slå ut geografisk.

Per E. Gjermo, Einar Berg og Dorthe Holst har på oppdrag fra Rikstrygdeverket utarbeidet en rapport basert på resultatene av en spørreskjemaundersøkelse til 1000 allmennleger og til samtlige spesialister i periodonti i Norge. Formålet med undersøkelsen var å estimere et behov for rehabilitering i forbindelse med systematisk behandling av periodontitt. Denne rapporten i kombinasjon med beregninger gjort av Rikstrygdeverket har ligget til grunn for de refusjonstakstene som ble innført fra 1. oktober 2003.

I rapporten er det estimert at landets tannleger utfører systematisk periodontittbehandling på drøye 11 000 pasienter per år. Av disse hadde ca. 4 200 behov for protetisk behandling (38 prosent). Av disse igjen var det estimert at ca. 850 (20 prosent) hvert år har behov for implantatforankret protetikk. Dette utgjør et betydelig antall per spesialist i oral kirurgi og oral medisin/tannlege med videreutdanning i protetikk. Departementet har derfor bedt Sosial- og helsedirektoratet vurdere og eventuelt foreslå endringer i kompetansekravene. Så vel Tannlegeforeningen som de odontologiske fakultetene er trukket inn i dette arbeidet.

Folketrygdens stønad til tannbehandling, deriblant rehabilitering av periopasienter, er en rettighetsbasert ytelse. Dette innebærer at alle som faller inn under regelverket har rett til stønad. Når det gjelder utgifter til reise for disse pasientene, kan jeg berolige leserne med at disse utgiftene tas fra en annen konto enn refusjonskontoen. Dekning av reiseutgifter dekkes over samme konto som reiseutgifter for øvrig i forbindelse med behandling som gir rett til stønad.