Rekruttering

Tannhelsetjenesten i Nordland bruker mer enn 1 mill. kroner årlig på å rekruttere tannleger til fylket. Det fortalte personalkonsulent Anne-Lovise Reiche da hun innledet til diskusjon om rekruttering og stabilisering på overtannlegemøtet i Bodø i mars. Det er et bredt spekter av tiltak, fra avertering, besøk ved fakultetene og deltakelse på rekrutteringsmøter i utlandet til sommerjobb for studenter og finansiering av besøk i fylket for tannleger som er interessert i jobb i Nordland. De største utgiftene går imidlertid til etableringstilskudd eller nedskrivning av studielån og flytteutgifter.

Tannlegene kan velge mellom nedskrivning av studielån og etableringstilskudd. Studielånet nedskrives med inntil 10 % (maks. 16 500 kroner) de fire første årene, og ekstra skatt blir dekket av arbeidsgiver. Etableringstilskuddet er 30 000 kroner per år de første tre årene, og dette må tannlegen skatte av på ordinær måte. Det viser seg at de aller fleste velger det siste alternativet. Flytteutgifter, som dekkes etter to år i fylket, beløper seg til 230 000 kroner i året.

Stabilisering

En ting er å rekruttere, men en enda større utfordring er å beholde tannlegene i litt lengre tid. Det har vært sagt at tannhelsetjenesten i Nordland fungerer som et skoleskip for nyutdannede tannleger, og overtannlegene bekrefter at det fortsatt er tilfelle. For å beholde tannlegene er det innført et stabilitetstillegg på 10 000 kroner det første året, som påplusses med samme beløp hvert år til 70 000 kroner etter sju år.

Etter ett år i Nordland får tannlegene 50 timer ekstra ferie, og etter tre år får de såkalt stabiliseringsstipend til dekning av kursutgifter som for tiden er 8 000 kroner annethvert år. Når de har arbeidet i tannhelsetjenesten i 10 år, får de 7 000 kroner per år til dekning av kursutgifter.

Andre stabiliseringstilbud er mulighet for økt klinisk virksomhet, leie av klinikk og ambulering. Sistnevnte er blitt så attraktivt pga. et ambuleringstillegg på 600 kroner per dag samt dekning av reise- og oppholdsutgifter, at tannleger står på venteliste for å få ambulere.

Et viktig tiltak som ikke gir økonomisk uttelling for den enkelte tannlege, er et introduksjonskurs over to dager som avholdes i Bodø. Spesielt for utenlandske tannleger er det viktig at de får innføring i lovgivning, trygderegler og det elektroniske journalsystemet som benyttes på klinikkene.

Andre stimuleringstiltak?

– Hva kan vi kutte ut av tiltak for å innføre noe annet som virker bedre, spurte fylkestannlege Tove Broback da overtannlegene skulle diskutere videreføringen av de tiltakene de har i dag. Hun fikk vel egentlig ikke svar på hva som kunne kuttes ut, men det var enighet om å satse mer på faglig støtte og utvikling. Introduksjonskurset skal arrangeres to ganger i året, og det er allerede innført en fadderordning for nye tannleger på entannlegeklinikker, slik at de har en kollega å henvende seg til. Ikke alle overtannlegene har vært like flinke til å bruke denne ordningen foreløpig.

De ubesatte stillingene finnes stort sett på entannlegeklinikker på fjerne steder, og det kan i hvert fall være vanskelig å ansette utlendinger der. Det ser ut til at det kan være vanskelig å nedlegge en eneste av de 80 – 90 tannklinikkene i Nordland fylke, men ambulering må være et godt alternativ som har fungert blant annet på Træna, Værøy og Røst i mange år. En annen mulighet kan være å la en tannpleier betjene klinikken fast, slik som det er gjort på Dønna.

En idé som ble lansert, var å gi nyansatte kursstipend allerede første året. Ett av distriktene har innført en slik ordning ved å benytte midler fra bonuspotten, og overtannlegen mente at det viktigste ved en slik ordning er den friheten det gir den enkelte til å disponere et beløp til kurs.

Mobil tannklinikk

Et alternativ til éntannlegeklinikk på hvert et nes, der det knapt er befolkningsgrunnlag for en tannlege, kan være en buss med to fullt utstyrte tannklinikker. Politikerne i Nordland ønsker å utrede et slikt alternativ, og en arbeidsgruppe bestående av tre overtannleger arbeider nå med saken.

Arbeidsgruppen har sammen med Eiendomsseksjonen i fylket kontakt med Folkehelseinstituttet som har erfaring med mammografibusser. Siviløkonomistudenter ved Høgskolen i Bodø som utreder økonomien, skal også foreta en spørreundersøkelse blant tannleger, tannpleiere og tannhelsesekretærer for å undersøke personellets syn på tannklinikk på hjul.

Man legger opp til at bussen skal ha to enheter for å imøtekomme de unge tannlegenes ønske om å ikke jobbe alene. Og klinikkene skal ikke være noe dårligere utstyrt enn en stasjonær klinikk, snarere tvert i mot. Derfor er ikke dette noen billig løsning – det ser ut til at kostnadene kan bli 10 – 11 millioner kroner. Hva driftsutgiftene blir og hvor stor utnyttingsgraden kan være, er fortsatt under utredning. Så blir det opp til politikerne å avgjøre saken når utredningen foreligger og de ser hva kostnadene blir.

«Overtannlegen» er ikke tannlege

Heller ikke overtannleger vokser på trær i Nordland. I tre av de seks tannhelsedistriktene (inkludert Kompetansesenteret) er det ansatt en «leder» fordi det var få eller ingen søkere til overtannlegestillingen. En forutsetning for en slik løsning er at man finner en tannlege som kan være faglig ansvarlig i distriktet, blant annet for å behandle klagesaker og delta i planleggingen av faglige møter.

På møtet i Bodø treffer vi tannpleier Lill Vigdis Hansen som leder Nord-Helgeland distrikt og siviløkonom Odd Roar Wetting i Lofoten og Vesterålen. Begge har vært i stillingen i 2 – 3 år og synes de har fått positiv mottakelse av de ansatte. Hun synes det har vært spennende og lærerikt, men savner å være tannpleier. Dessuten har det vært problematisk å etablere en ordning for fagansvaret. Han savner ikke banken der han tidligere jobbet og trives godt som leder i tannhelsetjenesten. Han synes faktisk det er artig, men innrømmer at det var en viss skepsis ute da han begynte.

Tilsynsmeldingen

En uke før besøket i Nordland hadde Statens helsetilsyn offentliggjort rapporten «Tannhelsetjenesten i Norge» der omfanget av tannhelsetjenesten for de prioriterte gruppene og bemanningssituasjonen i tannhelsetjenesten blir drøftet. Det kunne vært interessant å få fylkestannlegens og overtannlegenes syn på denne rapporten, som blant annet konkluderer med at Nordland, i likhet med de andre nordnorske fylkene, har et høyt kostnadsnivå og ligger lavest i landet når det gjelder antall personer under tilsyn per tannlege- og tannpleierårsverk. Det var imidlertid for tidlig; det kan kreve litt tid å studere tabeller og gå inn i Helsetilsynets fremstilling av situasjonen, så rapporten skal først behandles på neste overtannlegemøte.

For en utenforstående betrakter er det imidlertid innlysende at det må være kostnadskrevende å holde i gang et utall av klinikker i et langstrakt fylke, ansette og stadig trene opp ferske tannleger som reiser igjen etter kort tid, avholde distriktsmøter og etatsmøter og sende folk på kurs andre steder i landet for å nevne noe.