Hvordan det er mulig

Edgar Hundsnes har, på vegne av Praksiseierforeningen, bidratt med et leserinnlegg («Hvordan er det mulig?»), hvor han tilkjennegir sine meninger om Den norske tannlegeforenings saksbehandling i en konkret tvist. Saken burde være av prinsipiell interesse og vel egnet for en nøktern diskusjon, men innlegget har først og fremst preg av å være en mistenkeliggjøring av Den norske tannlegeforening og et angrep på meg som person. Tidendes redaksjon har – etter noe diskusjon – valgt å følge sitt redaksjonelle hovedprinsipp om ikke å redigere meningsinnhold i leserinnlegg, men har i stedet gitt meg anledning til å kommentere Edgar Hundsnes’ brev. Det gjør jeg med glede.

Jeg vil da gjerne bidra med noen opplysninger som kanskje også Edgar Hundsnes vil være interessert i:

Mitt forhold til Torger Ingar Leidal og Årvoll Tannhelse AS har vedvart i 19 år, fra jeg som nyutdannet tannlege i september 1986 begynte å arbeide deltid som assistenttannlege, ved siden av å studere medisin. Etter at Leidal 12. mars 1998 ble alvorlig skadet i en bilulykke, og ute av stand til selv å arbeide som tannlege, tok jeg i mai 1998 over det administrative ansvaret for ASet, etter å ha blitt bedt om det av selskapets regnskapsfører. I august 2003 delegerte jeg denne oppgaven til en av de andre leietagende tannlegene. Jeg har vært fulltids ansatt ved Det norske radiumhospital HF i snart 12 år; fra januar 1994 som stipendiat i Den norske kreftforening, fra desember 2000 som assistentlenge ved Avdeling for onkologi, og fra oktober 2003 som fast ansatt overlege samme sted. I tillegg har jeg siden januar 2005 vært fast vitenskapelig ansatt ved Universitetet i Oslo, med undervisningsansvar for tannlege- og legestudenter i den prekliniske delen av studiet. Det burde være åpenbart at jeg ikke har noe ønske om å «frarøve» Leidal hans «livsverk».

Etter at jeg i november 2003 takket nei til et tilbud fra Leidal om å kjøpe Årvoll Tannhelse AS, mottok jeg, de fire andre leietagende tannlegene, og en tannpleier i april 2004 kollektive oppsigelser av våre leieavtaler med Årvoll Tannhelse AS, fordi en ny eier hadde tatt over. På grunn av min arbeidsbelastning Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, valgte jeg – som den eneste av de tidligere leietakende tannlegene ved Årvoll Tannhelse AS – ikke å etablere ny virksomhet, da dette ble aktuelt høsten 2004. Det er derfor litt uklart for meg hvordan det kan være «på det rene» at jeg har etablert ny tannlegepraksis, slik Hundsnes siterer. Tvert imot; jeg er fremdeles mindretalls medeier i Årvoll Tannhelse AS. Likevel ble jeg høsten 2004 av Årvoll Tannhelse AS stevnet inn for Tannlegeforeningens tvistenemnd, under påstand om å ha misligholdt karensklausulen i Tannlegeforeningens standardkontrakt, slik den var formulert på midten av 1980-tallet.

Jeg er ikke avhengig av inntekter fra tannlegevirksomhet. Likevel mente jeg det var viktig å få en prinsipiell belysning av hvilke rettigheter leietagende tannleger har når de blir sagt opp fra sine stillinger. Dette mente jeg Tannlegeforeningens tvistenemnd kunne avgjøre på en troverdig måte. Jeg var forberedt på å forholde meg lojalt til tvistenemndens avgjørelse, ettersom de aktuelle leieavtalene inneholder en klausul om at ved tvister, forplikter alle parter – både leietaker og praksiseier – seg til å gjøre nettopp dette.

Dette er ubestridte fakta, og de burde tale for seg. Dessuten er dette opplysninger som også Edgar Hundsnes lett kunne ha skaffet seg. Tvistenemnden ga meg – og dermed andre tannleger i tilsvarende situasjon – medhold, i den forstand at man hadde rett til å etablere ny tannlegepraksis hvor som helst og når som helst, dersom man blir sagt opp fra sine leieavtaler, og dersom man måtte ønske det. Forholdene i den aktuelle saken er godt belyst for Den norske tannlegeforening, som ikke har hatt problemer med å fange opp sakens «kjerne». Dette er en sykehistorie hvor Praksiseierforeningens anamnese og diagnostikk virker overfladisk og feilslått. Behandlingen – uthengning av Tannlegeforeningen og undertegnede – er heller ikke særlig formålstjenlig. I stedet kunne man for eksempel ha diskutert om det bør være en økonomisk inngangsbillett for nye tannleger i en gruppepraksis, og hvor stor den eventuelt bør være.

Den 19. november vil Torger Ingar Leidal fylle 68 år. Etter at han i mer enn en mannsalder var en av de mest markante og fargerike tannlegene her til lands, unner jeg ham virkelig en pensjonisttilværelse uten å bli assosiert med oppslag av den type Edgar Hundsnes her bringer til torgs.