Kampanjen mot den private tannhelsetjenesten fortsetter

Som følge av god og effektiv kariesprofylakse er tannhelsen blant både unge og voksne veldig god i Norge, uansett hvilke land vi sammenlikner oss med. Hvis man likevel trenger odontologisk behandling, er nivået på denne også høy i her i landet. Pasientene er svært godt fornøyde med stort sett alle vesentlige punkter i den private tannhelsetjenesten. Dette er fakta som er godt dokumentert (1 – 3). Likevel kommer det stadig påstander om krise fra enkelte ledere i Den offentlige tannhelsetjenesten. Et eksempel på dette er artikkelen til Lunder, Ellingsæter og Horgen Ellingsen i NTFs Tidende nr. 16, 2004, der de bl.a. bruker ordet «desperat» for å beskrive forholdene enkelte steder. Et annet er konklusjonen til utvalget som har sett på det offentlige engasjementet på tannhelsefeltet (NOU 2005: 11). Utvalgets leder ved fremleggelsen var fylkestannlege Endre Dingsør. Her foreslås det bl.a. å innføre maksimaltakster for tannhelsetjenester og etableringskontroll for tannleger. På bakgrunn av dokumentasjonen nevnt ovenfor, er påstandene om krise i Den offentlige tannhelsetjenesten, kritikk av den private tannhelsetjenesten og kravet om store endringer etter all sannsynlighet basert på krisemaksimering.

Dersom det mot formodning skulle være noe i at det er krise i Den offentlige tannhelsetjenesten, er det ingen som har et større ansvar for det enn lederne i Den offentlige tannhelsetjenesten selv. Av en eller annen grunn er det tydelig denne tanken ikke slår dem i det hele ta, enda flere av dem har vært i lederstillinger i årevis. En viktig del av disse ledernes arbeidsoppgaver må være å gjøre Den offentlige tannhelsetjenesten til en attraktiv og god arbeidsplass. Hvis situasjonene er som de beskriver, har de ikke lykkes med det. Krisemaksimering over lengre tid vanskeliggjør denne oppgaven, da det ofte har en høy pris i form av økt misnøye hos de ansatte og manglende rekruttering av nye, dyktige medarbeidere. Hovedoppgaven er uansett ikke å ødelegge og mistenkeliggjøre en god, privat tannhelsetjeneste ved hele tiden å gjøre den til syndebukk og skyteskive.

I årene før 1995 var det opparbeidet et stort behov for oppgradering av gammelt og utslitt utstyr i norske tannlegepraksiser. De veiledende takstene var mye av årsaken til det. Problemene som NTF hadde med å få myndighetene til å se dette, gjorde at de veiledende takstene ble forlatt. I årene etter 1995 skjedde det dessuten flere endringer som kan forklare prisutviklingen i perioden:

– Generell skepsis i samfunnet og etter hvert advarsler fra Helsedirektoratet har nærmest ført til en utfasing av amalgam som dentalt materiale. Dette utelukker enkle og rimelig fyllinger i en rekke tilfeller. Alternativet er atskillig mer tidkrevende og dyrere tannfargede løsninger.

– Kravene til tannlegers hygienerutiner er blitt skjerpet og mer formalisert i omtrent samme tidsrom. Resultater av dette er mer tidkrevende arbeidsprosedyrer for tannhelsesekretærene, behov for nye, dyre autoklaver og behov for mange flere roterende instrumenter.

– Installering av IT-utstyr(elektroniske journaler, digitalt røntgen etc.) har også kommet for fullt i perioden.

Det er all grunn til å tro at det meste av prisstigningen på tannbehandling i perioden har gått til nødvendige investeringer i praksisene. Plus–regnskap, som fører regnskapet for et stort antall tannleger, har beregnet gjennomsnittelig resultat i en norsk tannlegepraksis til ca. 7 – 800 000 kroner. Dette skal finansiere bl.a. pensjonsordninger, sykelønnsordninger og fødselspermisjoner. Et annet parameter er at regnskapstallene fra flere av tannlegekjedene viser at de ikke oppnår de resultatene man kunne forvente på tross av stordriftfordelene. Dette tyder på at private tannlegepraksiser generelt driver effektivt og rasjonelt.

Tannlegesjefen i Oslo, Bjørn Horgen Ellingsen, kommer i OTS-nytt nr.1, 2005 med en anmodning om at private og offentlige tannleger må respektere hverandre. Han skriver bl.a. «Vi bør stå sammen framfor å motarbeide hverandre på tvilsomt grunnlag». Når han omtrent samtidig i NTFs Tidende nr.16, 2004 sammen med Lunder og Ellingsæter kommer med beskrivelser av den private tannhelsetjenesten som til de grader svartmaler forholdene i sektoren, virker hans oppfordring til gjensidig respekt lite troverdig. Han slår i NTFs Tidende egentlig bena under sin egen oppfordring i OTS-nytt 1 måned senere. Gode relasjoner mellom offentlige og private tannleger må selvfølgelig baseres på gjensidig og ikke på ensidig respekt.

De nevnte fylkestannlegene og lederne har ved for eksempel den nevnte artikkelen i Tidende og ved NOU-rapporten vist manglende respekt og anerkjennelse for den private tannhelsetjenesten og de som arbeider der. Den nevnte dokumentasjonen viser at dette er urettferdig. På denne måten har de lagt et dårlig grunnlag for et bedret samarbeid mellom offentlig og privat tannhelsetjeneste. De svakeste pasientgruppene som pleietrengende og rusmisbrukere er avhengig av at dette samarbeidet fungerer. Det kan virke som det i første rekke ligger personlige politiske og ideologiske motiver til grunn for disse ledernes holdninger og ikke hensynet til pasientene og tannhelsetjenesten.

På Samfunnsodontologisk forum, 20.–21.juni ble NOU-rapporten sterkt kritisert. En av kommentarene herfra gikk på at utvalget har gjort privatpraktiserende tannleger i Oslo til sin hovedfiende og noe man vil til livs i stedet for å rette oppmerksomheten mot befolkningens behov for bedre tannhelsetjenester.

Det er betryggende å se det engasjementet og fokuset presidenten i NTF, Carl Chr. Blich, har i denne saken. Det er også betryggende å se NTFs presidentkandidat, Gunnar Lyngstad, og hovedstyrerepresentant Kari Odlands synspunkter i NTFs Tidende nr. 10. Med disse representantene sentralt plassert er det godt håp om at tannhelsepolitikken også i årene fremover blir utformet på et solid fundament.

Det er dessuten viktig at vi som arbeider på tettsteder og i byer velger representanter til Representantskap og Hovedstyre som vil støtte opp om dette arbeidet. Vi trenger representanter som engasjerer seg i problemstillingen og som er offensive med å finne løsninger som verken ødelegger den private tannhelsetjenesten eller for pasientene vi betjener.