Landsmøtet: Blir vi noen gang fornøyd?

Gode foredragsholdere som tar opp nye og relevante faglige temaer i velegnede, hyggelige lokaler, ikke for mange parallelle sesjoner, en stor og oversiktlig utstilling, lett tilgjengelig, god og billig mat, velegnede møteplasser for kollegatreff, handleturer og kafébesøk på byen, kamerataften med kullbord og høy nok dansemusikk som alle liker, men som ikke er for høy slik at man ikke får snakket sammen – og kanskje ball eller teateraften eller noe annet morsomt den siste kvelden. Alt må selvsagt foregå sentralt i Oslo. Og det bør være fint vær. Er dette ønskedrømmen for gjennomsnittsdeltakeren på NTFs landsmøte?

Og hvordan er så virkeligheten? Etter at møtet i mange år var plassert i Oslo sentrum, med til dels heftig kritikk pga. dårlig plass og trengsel på så vel forelesninger som i utstillingslokalene, ble møtet i fjor flyttet til Norges Varemesse på Lillestrøm. Nytt sted – nye vaner var tittelen da jeg etter fjorårets møte gjorde et forsøk på å oppsummere hvordan deltakerne opplevde så vel møtested som utstilling, og innhold og gjennomføring av fagprogrammet. Da var det tydelig at overgangen til nytt sted var tung for mange. Beliggenhet, med nødvendig reisevei, og problemer med bespisningen var de to største ankepunktene. Det som det var mulig å rette på ble rettet, men Varemessen ligger fortsatt på Lillestrøm, og det er det ikke så lett å gjøre noe med.

I skrivende stund foreligger svar fra vel 3/4 av de deltakerne som har fått evalueringsskjema tilsendt elektronisk. Tendensen er klar: Folk var godt fornøyd med utstillingen og fagprogrammet, og Norges Varemesse som arrangementssted scorer høyt. Leser man tilleggskommentarene, spriker de imidlertid i alle retninger og viser at det er umulig å tilfredsstille alle når det gjelder alt på et møte for 3600 mennesker. Uttalelsene varierer fra: «Spisetilbudene var meget bra i år» til «Elendig mat/serveringstilbud. En skam!». Eller fra «Lokaler og fasilitetene er av ypperste klasse» til «Stedet er altfor stort, kaldt og upersonlig». Hovedinntrykket av kommentarene er en god illustrasjon av temaet for hovedforedraget til sosiolog Ivar Frønes om «Annerledeslandet». Han gav en humoristisk analyse av dagens samfunn der «fremskrittets paradoks» er at vi stadig blir rikere, men ikke lykkeligere, og der andelen meget fornøyde har gått ned med stigende velstand.

En typisk kommentar er at det er langt til Lillestrøm, og at møtet ønskes lagt til Oslo sentrum. Men er det mulig? Og hva er hensikten med NTFs landsmøte? Slik det hittil har fungert, er landsmøtet grunnmuren i det som utgjør både første punkt i foreningens formål: å «samle norske tannleger for å ivareta tannlegestandens faglige, økonomiske og sosiale interesser, og virke for dens autoritet og anseelse» og punkt tre: «Å fremme det kollegiale samhold». Det faglige, kombinert med en presentasjon av hva som finnes av nytt utstyr, har vært basis for møtene helt siden starten.

Ikke mange foreninger her i landet, om noen, kan oppvise tilsvarende samlinger. Antallet deltakere er imidlertid nå så høyt at det ikke er kapasitet i tilgjengelige lokaler sentralt i Oslo, og utstillingslokalene er også for små og uhensiktsmessige. Skal møtene arrangeres i Oslo sentrum, må man legge begrensninger både på deltakerantall og utstillere, noe som også vil øke deltakeravgiften. Så vil sikkert noen innvende at hvis man arrangerte møtene bare for tannleger, så ville det være plass nok. Men utstillingen ville fortsatt ha problemer. Og vil vi virkelig bytte den muligheten som Landsmøtet gir når det gjelder teambygging og relevant etterutdanning av medarbeidere med anledning til å shoppe og gå på kafé?

I dette nummeret av Tidende bringer vi en fyldig omtale av møtet. Og neste år samles vi i Stavanger!