Hva er piercing og hvorfor er det populært?

Piercing er en form for kroppsutsmykning som har lange tradisjoner i ulike kulturer. Slik utsmykning har ofte hatt rituell betydning i forbindelse med stammetilhørighet, identitetskonstruksjon, religion, seksualitet og som markering av overgangen fra barn til voksen (2). I den vestlige verden har piercing kjennetegnet subkulturer med avvikende atferd, som f.eks. punkerne på 1980-tallet. De siste årene er piercing blitt mer vanlig og sosialt akseptert. Selv om studier har vist at de som har kroppsutsmykning i større grad enn andre er risikotakere, og at de eksperimenterer med ulike typer risikoatferd (3), er det også blitt populært hos veltilpasset ungdom: piercing er ikke nødvendigvis sosialt stigmatiserende (4). Det er heller ikke et storbyfenomen, men forekommer hos ungdom over hele landet. I dag piercer ungdom seg, ikke bare av kosmetiske årsaker, men også for å provosere, markere identitet, bli lagt merke til, fordi venner gjør det, fordi de synes det er tøft og også som en del av løsrivningsprosessen fra foreldre (5). Noen piercinglokalisasjoner, som tunge, genitalia og brystvorte pierces dessuten for økt seksuell stimulering (5,6).

Hvordan utføres inngrepet?

Piercingen gjøres ved at en kanyle, med samme størrelse og form som metallstaven i smykket, penetrerer vevet mens vevet stabiliseres med en tang. Inngrepet utføres som regel uten lokalanalgesi. Omkring kanylen er et plasthylster som blir igjen i vevet når kanylen trekkes ut. Plasthylsteret fjernes når det temporære smykket er satt inn. Det temporære smykket er noe lenger enn vevets bredde for å tillate vevet å hovne opp. Det skiftes ut med et kortere smykke etter 3 – 6 uker (Tabell 1). Noen av våre pasienter har imidlertid gjort dette selv hjemme, med engangskanyler kjøpt på apotek. Gjennomsnittlig tilhelingstid for leppepiercing er 1 – 2 mnd., og anbefalt diameter på smykket som settes inn er 1,6 mm (7, 8). I leppen brukes normalt en labret, et smykke bestående av en metallstav med en plate i den ene enden og en gjenget kule i den andre. Det er også forholdsvis vanlig med en «bead-closure-ring» i leppen, en metallring som lukkes om en kule. I tungen brukes som oftest en barbell, en stav med kuler i begge ender, hvorav den som ligger an mot munngulvet er gjenget (Fig. 1A,1B).

Orale og periorale lokaliseringer for piercinger innbefatter tunge, lepper, kinn, uvula og frenulum linguale. Det vanligste stedet for oral piercing er tunge og lepper, som er piercet hos henholdsvis 81,0 % og 38,1 % hos mennesker med utradisjonelle piercinger (9) (Fig. 2). Normalt settes leppepiercing i området rundt sulcus mentolabialis med plassering i midtlinjen, men variasjoner forekommer (Fig. 3). Også i tungen plasseres piercingen som oftest i midtlinjen (Fig. 1B).

Manglende lovverk i Norge

Det finnes ikke noe lovverk i Norge i dag som stiller kompetanse- eller kunnskapskrav til piercingutøvere. Som regel går man i lære i piercingstudioer for å kunne kalle seg piercingartist. Helse- og omsorgsdepartementet begrenser utøvelse av piercing kun med hygieniske krav, men utover dette er det få begrensninger (Tabell 2). Departementet mener at det heller ikke er behov for aldersgrense på piercing, dette til tross for at barneombud og Norsk forening for profesjonelle piercere har etterlyst et slikt regelverk. Selv opererer studioene i foreningen med 18-årsgrense på intimpiercing, 16-årsgrense på oral piercing og nedre aldersgrense på 15 år for annen piercing (10).

Risiko

Daværende smittevernoverlege i Oslo, Terje Hoel, gikk i februar 2001 ut i dagspressen og fortalte at det har forekommet to dødsfall grunnet orale piercinger her i Norge. Det ene som følge av betahemolytisk streptokokkinfeksjon og det andre grunnet oppsvulmet tunge med påfølgende kvelning (11, 12). Mange andre typer komplikasjoner er også rapportert (Tabell 3, Fig. 4 – 7). Det er beskrevet flere enkeltstående tilfeller av gingival retraksjon hos friske personer der labial piercing står som sannsynlig hovedårsak til skaden (13,14) (Fig. 8). I mange av disse kasusene er det utelukket at retraksjonen skyldes forhold som gingivitt, periodontitt, mukogingivale inngrep, kjeveortopedisk behandling, traumatisk tannpuss og feilstilling av tann i buen. I mange tilfeller ønsker ikke pasientene å kvitte seg med piercingen etter råd fra tannlegen, på tross av skadene som har oppstått (13,15).

Kort om gingivale retraksjoner

Gingivale retraksjoner er definert som displassering av det marginale vevet apikalt for emalje-sementgrensen (American Academy of Periodontology, 1992) med blottlegging av rotoverflate til det orale miljøet. For pasienten kan dette skape problemer av estetisk art i tillegg til hypersensitivitet og rotkaries (15 – 17). Det er tre hovedgrupper av etiologiske faktorer: 1) mekanisk traume, f. eks. traumatisk børsteteknikk (18), høyt frenum eller muskelfeste; 2) lokale plakkinduserte inflammatoriske lesjoner, spesielt hos tenner med prominent posisjon i buen (19); og 3) generaliserte former for destruktiv periodontal sykdom (20). Resultatet er det samme, uavhengig av etiologiske faktorer: skade på gingiva medfører inflammasjon. Inflammasjonen kan videreføre til festetap grunnet ødeleggelse av bindevevsfibre, proliferasjon av epitel og resorpsjon av alveolært ben (21 – 23). Piercingassosierte retraksjoner vises ofte som en smal, kløftformet defekt (14) (Fig. 9).

Materiale og metode

Utvalget i undersøkelsen er hentet fra en privat kjeveortopedisk klinikk i Skien. Gruppen besto av alle pasienter tilgjengelig med tidligere journalopplysninger og uten pusseskader eller andre generelle predisponerende faktorer. Ingen skulle ha fast apparatur i underkjeven under observasjonsperioden, og piercingsmykket skulle være av type labret. Pasientene var inne til kontroller av andre årsaker og ble samtidig fulgt opp i denne undersøkelsen.

Det endelige utvalget besto av i alt 22 personer, derav 5 gutter og 17 jenter med en gjennomsnittsalder ved studiens start på 13,3 år (yngste bare 9 år). Antall personer i studien var ved studiestart 51, men 29 pasienter ble ekskludert underveis av årsaker som blant annet skifte av smykketype, påsatt fast apparat og motivasjon til å fjerne piercingsmykket (samtlige ble oppfordret til dette ettersom vi så hvor raskt skadene kom). Undersøkelsesperioden var 12 måneder med første observasjon, t₀, før innsetting av piercingen. Målingene ble gjort før piercing, etter ca. 2 mnd. med piercing og etter 12 mnd. med piercing. De ble utført på 31 og 41 fra incisalkanten til dypeste retraksjon med digitalt måleinstrument, kalibrert til 0,01 mm. Bruk av kontrollgruppe har vært vurdert og kan relativt enkelt etableres, men det er ikke normalt å finne gingivale retraksjoner i denne aldersgruppen. Eksklusjonskriteriene fjernet også potensielt predisponerende faktorer. Pusseskader kan selvsagt ha forekommet i løpet av perioden, men disse har en annen horisontal karakter over flere tenner, ofte inkludert hjørnetennene. Dype V-formede retraksjoner bare på 31,41 (en eller begge) (Fig. 10) synes det ingen annen forklaring på.

Resultater

Ved studiens slutt hadde samtlige individer i utvalget betydelige gingivale retraksjoner. Den største endringen manifesterte seg ved måling gjort to måneder etter innsetting av piercingsmykket, t_1,med gjennomsnittlig endring på 3,7 mm. Videre utviklet retraksjonene seg i gjennomsnitt 0,9 mm i løpet av de neste 10 mnd., frem til siste måling, t₂ (Fig. 11 og Tabell 4). Utvalget viste et gjennomsnittlig tap av labial gingiva på 4,6 mm i løpet av studiens varighet. Det var store individuelle variasjoner hvor minste endring fra t₀ til t₁ var 1 mm og største hele 7mm. De tilsvarende tallene i perioden t₁ til t₂ varierte fra 0 mm til 3 mm. Minste totale endring fra studiestart til studieslutt, t₀ til t₂, var 1 mm og største endring 8 mm.

Diskusjon

De store variasjonene i retraksjonsgrad kan delvis forklares av faktorer som:

• Plassering av piercingen, dvs. hvor høyt/lavt bakplaten treffer eller om det er hardvev/bløtvev (Fig. 2)

• Plassering av piercingen, dvs. vinklingen av bakplaten mot bløtvevet (Fig. 2.)

• Lengde på labreten, lang labret gir f.eks. hardere press (sjekk om ev. startlabret ikke er skiftet)

• Labretens materiale (hvilken type metall, akryl, plast mv.)

• Dårlig hygiene med gingivitt. Kan ev. forsterke effekten

• Hvor mye smykket lekes med (individuelle vaner)

• Muskelaktivitet i området (forskjeller mhp. muskel, (ligament) styrke og feste)

• Om piercingen fortsetter å abradere emalje og rotcement

For tannhelsepersonell er det viktig å informere pasienter med orale piercinger om hvilke til dels alvorlige komplikasjoner (24) som kan oppstå og hvordan disse kan minimaliseres. Informasjonen bør også inneholde advarsler om hvor raskt skaden kommer, størst prosentvis skade i undersøkelsen ble registrert etter bare 2 mnd. (Tabell 5). Det bør oppfordres til at piercingen fjernes, men mange pasienter har en sterk tilknytning til sin kroppsutsmykning, og er ofte uvillige til å fjerne den til tross for tydelige bivirkninger. Det blir da en viktig oppgave for tannhelseteamet å gi råd angående blant annet hygiene, endring av uvaner knyttet til lek med det orale smykket samt betydning av lengden på smykket. Det kan også være nyttig å bytte til et smykke av et mykere materiale og for eksempel skifte labreten ut med «bead-closure-ring», selv om denne viste seg å gi hyppigere infeksjoner ved at orale bakterier ble dratt med under lek/sirkulære bevegelser (Fig. 12). En nyere trendplassering av «bead-closure-ring» bare i lepperødt synes å gi færre synlige komplikasjoner (Fig. 3).