Høvdingen går nye veier

Det siste representantskapsmøtet med Carl Christian Blich som president i Den norske tannlegeforening er avsluttet. Bare middagen gjenstår. I hotellsuiten i Holmenkollen har presidenten iført seg sin mørke dress, og skal snart ønske gjestene velkommen til et glass før middag. Mørket har for lengst senket seg over byen langt der nede, og Tidende har fått audiens. En times tid. Det er ikke mye når man skal prøve å dra essensen ut av alt som er skjedd i løpet av seks år. Men på den annen side; det er ikke så rent lite en høvding får sagt i løpet av en time. Og vi har ikke før satt oss før fyrverkeriet braker løs der nede i byen et sted, og lyser opp både himmelen og tigerstaden. – Nei, presidenten vet ikke hva det dreier seg om, og tror i hvert fall ikke på vår teori om at det er en hyllest til ham. Vi vet heller ikke, men synes ikke tanken er så fremmed. Hans nærmeste i hovedstyret karakteriserer ham som imponerende, allsidig, kunnskapsrik, humoristisk, verbal; men ikke så flink til smalltalk, sta, og som en glad gutt som egentlig er litt beskjeden.

– Hva har du vektlagt når du har skullet fylle presidentrollen, og hva synes du at du har lykkes med?

– Det jeg har lagt aller mest vekt på, er synliggjøring. Både utad og innad. Utad for å få frem ting som er viktige for vårt felt, og for å skape den nødvendige støy som skal til for at beslutningstakerne oppdager at vi er der. Innad det samme; for å skille ut de viktige sakene, for derigjennom å skape den korpsånd som skal til for at vi samler oss. Jeg har vært opptatt av og har jobbet bevisst for å få medieoppslag. Det synes jeg at jeg har lykkes med, og det tror jeg medlemmene også synes. Medlemsundersøkelsen fra i sommer tyder i hvert fall på det. Oppslag i aviser, radio og fjernsyn har mange effekter, og to av dem er særlig viktige i denne sammenhengen: politikerne fatter interesse og tenker at dette må jeg gripe tak i. De vil være med og løse folks problemer, for de vet at det er det som gjør at de velges. Den andre effekten er at medlemmene ser at noe skjer, og at NTF er med der det skjer. Det fører til stolthet over å være med i fellesskapet og gir lyst til å være med. Dette er viktig, ikke minst for alle som fortsatt står i solopraksis, og igjen ikke minst ute i distriktene.

– Har du fått frem de sakene du har ønsket å få frem?

– Ja stort sett. Selv om det også har kommet oppslag vi hadde klart oss uten. Men jeg er fornøyd med det vi har fått frem i lyset, særlig med tanke på hva som var bestillingen fra representantskapet da jeg gikk på som president. Og da tenker jeg på Den offentlige tannhelsetjenesten, der de slet med dårlige lønninger og underfinansiering. Jeg ble med på medieoppslag, i Møre og Romsdal. Der det var snakk om at de prioriterte gruppene, særlig de eldre, ikke fikk det de trengte. Den første reaksjonen jeg fikk fra Den offentlige tannhelsetjenesten da, var at presidenten angriper oss og sier at vi ikke gjør jobben vår. De oppfattet at jeg gikk ut offentlig med negativ kritikk av deres innsats. Min hensikt var å få mer penger til tjenesten. Det var effekten av det også. Året etter kom fylkestannlegen og sa at han hadde fått to millioner mer på budsjettet sitt.

– Er du fornøyd med det som er oppnådd for og i Den offentlige tannhelsetjenesten?

– Det har vært en stigning i nettobevilgningene til Den offentlige tannhelsetjenesten i de årene jeg har vært president. Den stigningen er jeg sikker på er kommet ved det vi har synliggjort gjennom mediene. Vi fikk for eksempel frem at småbarn har fått dårligere tannhelse, da det så slik ut, og spissformuleringen om at eldres tenner råtner på rot. Ved å satse på å synliggjøre utfordringene, har den korpsånden jeg snakket om fått et løft, og vi har fått mer penger i kassa. Lønningene til tannlegene i Den offentlige tannhelsetjenesten har også steget i disse årene, mer enn for de andre akademikerforeningene.

Det som ble litt vanskelig, er at bestillingen forandret seg underveis. Fra «tennene tilbake til kroppen», ble det plutselig satt på en brems og det nye ble «tennene nærmere kroppen». Det er jeg for så vidt enig i, fordi jeg mener det er en god faglig begrunnelse for å ikke gå inn for en fullt ut trygdefinansiert tannhelsetjeneste: Kostnadene er beskjedne for folk flest, og det er tvilsomt om generell offentlig finansiering vil bedre tannhelsen i Norge. Men det er noen som trenger økonomisk støtte.

Økningen fra 250 til 700 millioner trygdekroner til tannhelse er vi glade for. Det betyr at mennesker som har vært i en vanskelig situasjon, får en bedre forutsetning for å få støtte til nødvendig tannbehandling. Tannlegenes problem handler ikke om full eller delvis trygdedekning, men om at systemet er komplisert. Det er rett og slett for plundrete å søke om trygderefusjon. Derfor, og helt uavhengig av den offentlige utredningen vi er opptatt av for tiden, foregår det et opprenskingsarbeid i Rikstrygdeverket som skal være ferdig kommende sommer. Det arbeidet foregår i tråd med våre tanker og i dialog med oss.

– Hvilket råd vil du gi det nye hovedstyret?

– Vi befinner oss i en startgrop, og det er mye som kan skje fremover. Jeg mener at presidentrollen langt på vei dreier seg om å berede grunnen, og jeg føler at jeg har beredt grunnen for en del ting. Det er begrenset hva en kan oppnå, selv i løpet av en periode på seks år, og mye av det jeg startet er ikke fullført. Det nye hovedstyret har mange muligheter på vegne av våre medlemmer. Vi har kjøpt oss troverdighet, og fått Stortinget til å se NTF som en organisasjon bestående av yrkesutøvere som tenker på mer enn seg selv. Gjennom det har vi fått mer til pasientene, og mer til oss. Men nå er det viktig at vi velger riktig i valget mellom å være en sterk fagforening versus en vennligsinnet pasientforening. Vi må huske på at det er departementet og Stortingets rolle å opptre på vegne av brukerne og pasientene, mens vi skal ivareta tannlegenes interesser. I et hovedstyre med offentlig dominans må man være ekstra påpasselig med å ivareta de privatpraktiserendes interesser, slik man må være ekstra påpasselig med å tenke offentlig i et hovedstyre med privat dominans. Ser vi på våre naboland, er ikke en samlet forening en selvfølge. Vi er først og fremst en fagforening, og det er helt legitimt at vi forvalter våre interesser – på en samfunnsmessig forsvarlig måte, naturligvis. Jeg er glad for at representantskapet vedtok å gå inn for fortsatt fri prisfastsetting som et punkt i arbeidsprogrammet, og jeg vil legge til at jeg ikke ser noen grunn til at en fagforening skal spille ut sine kort før motparten har vist sine. Debatten i årets representantskap synliggjorde at foreningens høyeste organ forventer av det nye hovedstyret at det ikke gir fra seg noe før det er en nødvendig del av en forhandling.

– Hva tenker du på når du sier det?

– Jeg ser at det hersker en del uenighet når det gjelder blant annet bemanning og stillingshjemler i Den offentlige tannhelsetjenesten. Jeg mener at det er god grunn til å diskutere måten bemanningssituasjonen er blitt presentert på. Hovedproblemet er at ingen, og da tenker jeg særlig på Tannhelsetjenesteutvalget, har vært villige til å diskutere hvorfor offentlig sektor ikke fungerer. Det er mildt sagt kjedelig når det er blitt satt av ressurser til å foreta en utredning. Nå er jeg opptatt av at en offentlig sektor med organsvikt ikke må forsøkes reddet ved organdonasjon fra privat sektor.

– Det er ikke noe i veien med engasjementet hos den avtroppende, her er alt som det pleier, hører vi. Men er det noe vemod forbundet med å gå av som president i NTF?

– Jeg har vært borte fra min privatpraksis i gjennomsnitt halvannen dag hver uke i seks år. Mens jeg har stått ved stolen, og også utenom jobben, kvelder og helger, har jeg drevet tankevirksomhet eller deltatt i aktiviteter knyttet til presidentvervet. Jeg har hatt tannhelsepolitiske og faglige problemstillinger i hodet hele tiden. Det fyller hele oppmerksomheten, og dette vil jeg helt klart komme til å savne. I tillegg til hyggelige mennesker som jeg har fått og utviklet kontakt med gjennom dette vervet. Det er vemodig at den kontakten nå er over. Det er også vemodig å skulle avslutte forholdet til Tannlegeforeningens sekretariat. Der har det skjedd store utskiftinger i min tid, ikke minst med ansettelse av generalsekretær ikke mindre enn to ganger. Jeg har ikke vært mye tilstede i sekretariatet, og har ikke villet styre deres arbeid ut over de bestillinger som er kommet fra hovedstyret. De har gjort jobben uten innblanding fra meg, og jeg er glad for den lojaliteten jeg opplever fra sekretariatet i dag. Enkelte har jeg hatt mer kontakt med enn andre, men jeg har satt like stor pris på samtlige, og jeg er takknemlig for den jobben som alle har gjort for meg. Jeg vil likevel gjerne fremheve Dag Reite som fungerte som leder av sekretariatet og var en stor støtte for meg i den perioden vi var uten generalsekretær.

– Er det noen aktører du gjerne skulle samarbeidet mer eller bedre med?

– Jeg har hatt en utmerket relasjon til Stortinget, altså sosialkomiteen, og jeg håper den nye ledelsen i NTF får en tilsvarende god relasjon; og at de får det også til Helse- og omsorgsdepartementet. Dessuten håper jeg at det nye hovedstyret får et like godt forhold til den nye ledelsen ved Oslofakultetet som jeg hadde til den forrige. Kontakten med fakultetet har vært positiv, og det er jeg takknemlig for. Vi har tillatt oss å påpeke bekymring for høy strykprosent på preklinikken og lite tid til klinisk øving, og jeg føler at det er blitt tatt hensyn til av fakultetsledelsen. Også med Bergensfakultetet har samarbeidet fungert godt. Jeg vil også fremheve at jeg har hatt god relasjon til spesialistforeningene og en kjempegod kontakt med lokalforeningene. Der er jeg alltid blitt godt mottatt.

– Hva skal du bruke tiden din til nå; blir det bare privatpraksis, skal du bli musiker, eller politiker – og er det noe i ryktene om at du har tenkt å begynne å forske?

– Nå skal jeg først og fremst male den nye leiligheten min. Jeg liker å gjøre det selv, for da får jeg det som jeg vil. Jeg er et petimeter, og det er mye av grunnen til at jeg må drive med andre ting enn å være tannlege. Jeg trenger å løfte blikket ut av kaviteten og ta noen pauser. Odontologien stiller store krav, og jeg vet at jeg ikke alltid lykkes som tannlege. Det er såpass belastende for et petimeter, at for å overleve er jeg nødt til å gjøre noe annet som jeg kan lykkes med i tillegg. Så femdagerstannlegen Carl Christian Blich vil man neppe se i fremtiden heller.

Nå ser jeg frem til å spille mer. Både klarinett og saksofon. Det kommer det til å bli tid og anledning til.

Dessuten har jeg fattet interesse for samfunnsodontologi. Og det hadde jeg aldri trodd på forhånd. Det var ikke det jeg interesserte meg for da jeg studerte odontologi. Men nå har jeg lyst til å forske, og jeg befinner meg ikke innenfor det molekylære området. Jeg ser at det er et stort behov innenfor samfunnsodontologien, ikke minst når det gjelder kunnskap om privat sektor. Den har lite å skjule, og jeg vil gjerne bidra til opplysning, noe som ikke minst vil kunne komme NTF til gode. Jeg er faktisk i kontakt med både Eeva Widstrøm i Tromsø og Dorthe Holst og Jostein Grytten i Oslo når det gjelder akkurat dette. Jeg tenker også at jeg har lyst til å gjøre noe for studentene; overføre noe av virkgelighetens verden. Kanskje som intstruktør?

Når det gjelder poltikk, er jeg ikke helt klar. Men hvis det partiet jeg er nærmest til å kunne støtte hundre prosent kan gjøre bruk av meg; kanskje.

Og nå nærmer det seg middag, og presidenten har faktisk begynt å slappe av litt, ser det ut som. Han har lent seg tilbake i stolen og snakker litt langsommere. Det ser ut som han puster også. Skarpe Blikk som er så varm. Når han spiller klarinett.

Vi avslutter med Otto Odnakks ord, som ved hjelp av utvalgte musikere og synkronisert med «All of me» pakket høvdingen inn i glanset papir under den siste representantskapsmiddagen:

«Ja hvorfor ikke ta hele deg. Du har jo vært servert i seks år.

Biter har kommet og gått. Forutsigbart, ikke sant.

Du har brakt tennene tilbake til kroppen i all offentlighet.

Fraværende siden 1921.

Utfordret politikere, journalister, helsevesen, kolleger, representantskapet, hovedstyre og – deg selv.

Slik det har vært – skulle være – eller burde være – eller hva det nå heter – , vedvarende knurring blir en livsstil, en nødvendighet for prosessorientert adferd, en liflig lyd å hygge seg med – eller gå under med – eller måle krefter med.

Alt satt opp mot pressens infame forsøk på å gjøre en biljardkule firkantet!

Han hater innrømmelser – eller var det måker? – nei han hater innrømmelser. Innrømmer at det har vært en gudsjammerlig fengende reis.»