Drammens og Oplands tandlægeforening

Er stiftet i Drammen, og samtlige byens tandlæger er medlemmer. Af foreningens navn fremgaar det, at man vil søge at knytte tandlægerne i byens omegn til foreningen. Saaledes har allerede hr. tandlæge Tangen, Vikersund, meldt sig ind. Det er fattet beslutning om faste minimalpriser, og hvis nogen af medlemmerne arbeider under disse, maa man betale en mulkt stor kr. 100.00 til foreningens kasse. – Formand i foreningen er J. Galtung, vicefm. Georg Ek, sekretær og kasserer J. Allum.

Mars 1905, 5te hefte

Sisyfosarbeid å reparere kariesskader

Møte i Nordisk Forening for Pedodonti som ble arrangert 13. og 14. august 1954, er gjenstand for et fyldig referat i februarheftet av Tidende året etter. Vi sakser fra professor Guttorm Toveruds åpningstale:

«Sverige og Norge står på toppen av skalaen når det gjelder forekomsten av karies. Selv om vi ikke er 100 % sikre når det gjelder årsakene, så viser allikevel både vitenskapen og den praktiske erfaring vei til botemidler. Det er et sisyfosarbeid å reparere skadene, tannlegene går trette. Vi står maktesløse uten hjelp fra hjemmene, yrkesorganisasjoner, skoler og næringsdrivende. Vi står som et foregangsland når det gjelder sosial tannpleie. Allikevel er det ikke mer enn 1/4 av befolkningen som får regelmessig tannbehandling. Det er en utopi å regne med reparativ tannbehandling for alle når frekvensen er så høy.» Referat fra andre foredrag under møtet tyder på at ett av «botemidlene» Toverud hadde i tankene, var fluor.

Februar 1955, hefte II

Husstandens økonomi betyr mye for bruk av tannlegetjenester

På dette årets Vestlandsmøte presenterte Per-Anders Hjelseth en spørreundersøkelse i regi av Bergen Tannlegeforening. Vi sakser følgende fra omtalen i Tidende:

«Konklusjonen var at bruk av tannlegetjenester er klart avhengig av husstandens økonomi. Nær 10 % av de spurte hadde utsatt tannbehandling pga økonomi, mest uttalt hos yngre og eldre. Av disse hadde nesten halvparten utsatt tannbehandlingen på ubestemt tid, med de konsekvenser det kan ha. På den andre siden var det få som så seg nødt til å velge en billigere behandling enn den tannlegen anbefalte. Undersøkelsen viste også at folk mente at folketrygden burde dekke større andel av tannbehandling, selv om dette ville bety høyere egenandel hos leger.»

Februar 1995, nr. 3