Møte med en svensk og en norsk foreningsveteran

Livet er fullt av tilfeldigheter. Etter idédugnad i redaksjonen for å planlegge årets sommerhefte, fikk jeg i oppdrag å intervjue Kari Ottesen Aggeryd. Vi hadde hørt nyss om at seniortannlegene i Trøndelag var i ferd med å organisere seg. Muligens inspirert av NTFs nye kontingentregler for pensjonister, men sikkert også for å treffe gamle kolleger og venner. Hva var da mer naturlig enn å velge Kari med lang fartstid i ulike verv, både lokalt og sentralt i NTF, som intervjuobjekt? Sikkert ikke kjent for unge kolleger, men da kan de jo få anledning til å bli kjent med en dame som har gjort en stor innsats, spesielt i vervet som formann for NTFs fagnevnd (det var benevnelsen den gang).

Jeg ringer henne på hennes fasttelefon i Trondheim og havner hos Lund i Horten.

– Jeg er visst kommet feil, mumler jeg og er i ferd med å legge på. Det viser seg imidlertid å være riktig, telefonen er viderekoblet. Kari Ottesen Aggeryd som i mange år var gift med NTFs æresmedlem Thorsten Aggeryd og bodde i Sverige, vendte tilbake til Norge da hun ble enke for et par år siden. Og traff etter hvert en venn fra ungdomstiden i Trondheim, som også hadde mistet sin ektefelle. Nå er de blitt «fjernsamboere» og bor litt her og litt der. Sommeren skal tilbringes i Horten der Jan Lund har hus nesten i strandkanten.

Så var det tilfeldighetene: Intervjueren skal være bestemor i Larvik omtrent samtidig med at intervjuobjektet skal få besøk av Per Åke Zillén, tidligere generalsekretær i den internasjonale tannlegeforeningen FDI, som vendte hjem til Sverige da han ble alvorlig nyresyk for 3 – 4 år siden. – Du kan komme hit til Admiralveien og spise middag sammen med oss og Per Åke med frue, sier Kari, og dermed var avtalen gjort.

En av de første dagene i mai finner jeg etter noen viderverdigheter fram til et av de eldste husene i strøket rundt Karljohansvern orlogsstasjon i Horten, Marinens hovedbase etter atskillelsen fra Danmark. Huset i Admiralveien, som jeg skal besøke, skal vise seg å ha historiens sus over seg. Det har ikke vært militær eiendom, men ble bygd av en kar med næringsvett som forstod at det var behov for både vareutsalg og vertshus da den nye basen skulle bygges.

Jeg blir mottatt med åpne armer og får en minneverdig aften med mye «mimring» og mye latter under en velsmakende middag (forrett egendyrket asparges!) og en tilsvarende frokost neste morgen. Vi snakker om fortid, nåtid og framtid, stort sett preget av den odontologiske bakgrunnen og yrkeslivet tre av oss har tilbakelagt. Gode minner de fleste, mye å le av og kanskje noe å irriteres over. Per Åke Zillén, som har holdt kurs og foredrag rundt om i det ganske land, fra Nordkapp til Lindesnes, har bare én frustrerende opplevelse i Norge å se tilbake på. Det var da han skulle holde foredrag under et landsmøte i Trondheim og åstedet var Sentrum kino med plass til hundrevis av tilhørere. Han påstår at det bare satt en håndfull tilhørere i salen og at han måtte kjempe for å gjennomføre forestillingen som helst skulle vært basert på toveiskommunikasjon. Var det egentlig så ille?