Materiale og metode

Basert på NTFs lister over Norges tannleger (n = 4 091), med unntak av spesialister i periodonti, ble det tilfeldig trukket ut 1 000 tannleger. Disse, samt alle spesialister i periodonti (n = 84), fikk tilsendt et spørreskjema (totalt 1 084 spørreskjemaer). Skjemaet omfattet spørsmål knyttet til tannlegens personalia, tannlegens forhold til og utføring av systematisk periodontittbehandling, samt behovet for rehabilitering etter slik behandling.

Datainnsamlingen ble utført av Opinion, Bergen, i perioden februar–mars 2003. Skjemaene ble lest elektronisk, manuell korreksjon ble utført av arbeidsgruppen. Data ble anonymisert og overført til datafiler for statistikkprogrammet SPSS. Tillatelse til å gjennomføre undersøkelsen var innhentet fra Datatilsynet.

Som definisjon på systematisk periodontittbehandling (SPB) ble Rikstrygdeverkets definisjon anvendt (8): «Med systematisk behandling forstås en målrettet, faglig strukturert og fortløpende behandling som det tar mer enn 3 måneder å gjennomføre. Trygdekontoret kan i spesielle tilfeller gjøre unntak fra tremånedersgrensen.

En behandlingsserie vil si en fullført og avsluttet systematisk behandling, inklusive inntil to etterkontroller. Trygdekontoret kan kreve at røntgenbilder fremlegges.

Unntaket det siktes til vedrørende medlem som lider av diabetes, epilepsi, cerebral parese og lignende, gjelder forskriftens krav til systematikk og til at behandlingen må kunne avgrenses i serier. For disse medlemmene kan det være nødvendig med mer kontinuerlig behandling som ikke lett lar seg avgrense i serier.«

Av 1 000 skjemaer utsendt til allmenntannleger og andre spesialister enn periodontister ble 677 (68 %) returnert og av 84 skjemaer til spesialister i periodonti ble 49 (58 %) returnert. Det ble ikke purret.

Resultater

SPB i forhold til utdanningsår

Det var 622 allmenntannleger som hadde besvart spørsmålet om når de var utdannet. Den tidligst utdannede hadde eksamen fra 1961, og den senest utdannede i 2002. Medianverdien var 1981. Allmenntannlegene ble delt i to grupper. Nesten dobbelt så mange av de senest utdannede hadde utført SPB, sammenlignet med de tidligst utdannede (Tabell 3).

Tabell 3.

	Besvart spørreskjema	Utført systematisk periodontittbehandling
Utdannet fra 1961 – 1981	313	54 (17,2 %)*
Utdannet fra 1982 – 2002	309	92 (29,8 %)*

Tannlegene inndelt i 10 grupper etter utdanningsår, og de ulike gruppenes utførelse av SPB, også med henblikk på offentlig og privat praksis kan ses i Figur 1.

SPB i forhold til offentlig og privat tannlegevirksomhet

Av 632 allmenntannleger som hadde besvart spørsmålet om type virksomhet, var 413 i privat praksis og 219 offentlig ansatte. Av de private hadde 131 (31,7 %) utført SPB, mens 20 (9,1 %) av de offentlige hadde gjort det samme (p < 0,001).

I gruppen utdannet før 1982, var 193 (61,7 %) i privat virksomhet, mens i gruppen med eksamen fra 1982 og senere var det tilsvarende antallet 215 (69,3 %).

En oppsummering av faktorer, relatert til tannlegen, som påvirker tannleger til å utføre SPB og som er behandlet i denne artikkelen, finnes i Figur 2.

Diskusjon

Svarprosenten blant allmenntannleger og andre spesialister enn periodontister ble bedømt som tilfredsstillende (68 %), mens svarprosenten blant periodontister var i underkant av tilfredsstillende (58 %). De tannlegene som svarte, utgjorde nesten 18 % av landets tannleger, og materialet må samlet anses å kunne gi et godt bilde av den systematiske periodontittbehandlingen i Norge.

Blant tannlegene som besvarte undersøkelsen var 65,5 % (n = 444) i privat praksis, og 34,4 % (233) offentlig ansatt. Ser man på alle tannleger i Norge i 2003 var 66,3 % (n = 2 668) i privat praksis og 33,7 % (n = 1 357) offentlig ansatt (8). Dette kan tyde på at omtrent like stor andel av offentlige og private tannleger returnerte skjemaet.

Det var noe uventet at bare 91,8 % av periodontistene hadde utført SPB siste år, men dette kan trolig forklares med at flere pensjonister, eller spesialister som av andre grunner ikke praktiserer, fremdeles er medlemmer av Norsk Periodontistforening og således ble inkludert i utvalget.

Ifølge ovenstående analyse utførte periodontistene, som utgjør 2,1 % av landets tannleger, 40,8 % av SPB. Funn i en studie fra Washington state i 1999 (9,10), viste at periodontistene der utgjør 3,3 % av tannlegene, men at de bare utførte 20,5 % av behandlingen knyttet til periodontitt. Dette kan tyde på at norske tannleger i større grad henviser kasus med behandlingsbehov knyttet til periodontitt enn kolleger i USA, eller at amerikanske allmenntannleger utfører relativt mer periodontittbehandling enn norske. Dette under forutsetning av lik prevalens av periodontale sykdommer.

Undersøkelsen viste videre at andre spesialister enn periodontister sjelden utførte SPB. Det er signifikant forskjell (p = 0,001) på andre spesialister enn periodontister og allmenntannleger. En av fire spesialister i pedodonti hadde utført SPB siste år, mens ingen av de seks spesialistene i oral kirurgi eller de 35 spesialistene i kjeveortopedi som hadde besvart undersøkelsen, hadde utført slik behandling. Disse funnene er svært lik funnene fra Washington state i 1999 (10,11) som viste at bare 0,3 % av periodontalbehandlingen ble utført av pedodontister, 0,2 % av oral kirurger og at kjeveortopeder ikke hadde utført slik behandling.

Det var signifikant forskjell mellom andel allmenntannleger utdannet i Bergen og Oslo som hadde utført SPB (p < 0,05) i bivariat analyse. Denne forskjellen ble imidlertid ikke signifikant i en regresjonsmodell hvor andre uavhengige variable ble inkludert. Dette kan forklares med at prosentvis flere tannleger utdannet i Bergen er offentlig ansatt enn i Oslo.

Dermed var det bare to av faktorene som er analysert i denne undersøkelsen, som signifikant påvirket allmenntannleger til å utføre SPB, nemlig «utdanningsår før/fra 1982» og «privat/offentlig praksis» (Tabell 4).

Flere av de senere utdannede tannlegene hadde utført SPB siste år enn de tidligere utdannede kolleger (p < 0,001). Dette kan gjenspeile en økt forståelse av at sykdommen kan la seg behandle, økt kunnskap vedrørende nødvendigheten av en systematisk tilnærming til behandling av periodontitt og undervisningen ved lærestedene. De som var aller senest utdannet, utførte noe mindre SPB, men som det fremgår av Figur 1, kan dette forklares med at relativt få av disse var i privat praksis.

Forskjellen i volum av den systematiske periodontittbehandlingen i offentlig og privat virksomhet kan ligge i pasientgruppen som behandles. Prevalensen av periodontitt er økende med økende alder (11,12). Det er derfor naturlig at offentlige tannleger, som behandler de fleste pasienter opp til 20 år og har relativt få pasienter i eldre aldersgrupper, sjeldnere vil utføre slik behandling. Gjennomsnittsalderen blant pasientene som ble behandlet for periodontitt av offentlige og private tannleger var henholdsvis 47,8 år og 50,9 år, noe som ikke var vesentlig forskjellig.

Når faktorene «utdanningsår før/fra 1982» og «privat/offentlig praksis» kombineres (Tabell 5), fremkommer det at ca. 10 % flere av de senest utdannede tannlegene i både offentlig og privat praksis hadde utført SPB siste år sammenlignet med de tidligst utdannede.

Konklusjon

Spesialister i periodonti utfører ca. 40 % av den systematiske periodontittbehandlingen i Norge i løpet av et år. Andre spesialister utfører lite slik behandling. Multivariate analyser viste at tannlegenes utdanningsår og sektor (offentlig/privat) i sterk grad påvirket omfanget av utført SPB. Med de nye reglene som er innført, vil det være interessant å se om noen av disse forholdene endrer seg i årene som kommer.

Takk

Dr. philos. Leiv Sandvik, professor i statistikk, har vært statistisk rådgiver.