Mordet

For de lesere som ikke kjenner saken, så ble i 1957 den 16 år gamle Rigmor Johnsen funnet drept i Skippergata i gården der hun bodde med sine foreldre. Obduksjonen viste at piken hadde fått flere harde slag i hodet og var blitt voldtatt og kvalt. Rundt hennes venstre brystvorte fant politiet merker som liknet et bitt, så en tannlege ble derfor tilkalt. Det var rettsodontologen Ferdinand Strøm. Han kunne bekrefte at det var ett bittmerke. Strøm tok en rekke fotografier og avtrykk av brystet, støpte modeller og forfattet en rapport med beskrivelse av de skyldige tenner. Det faktum at merket stadig var tredimensjonalt betydde at det måtte være avsatt omkring dødstidspunktet. I levende live vil nemlig den glatte overflate gjenskapes på kort tid. Derfor måtte opphavsmannen til bittmerket etter all sannsynlighet også være morderen.

Arrestasjonen

Ved ett-tiden mordnatten ble Fredrik Fasting Torgersen anholdt i nærheten av Skippergata. Han kom på en sykkel uten lys. På veg til politistasjonen rev han seg løs og forsøkte å stikke av. Politibetjentene fulgte etter gjennom flere gater før de fikk tatt ham igjen. På stasjonen fant man raskt ut at han hadde flere dommer for tyveri og vold bak seg. Tid og sted for arrestasjonen var et så usedvanlig sammentreff at han straks ble mistenkt i mordsaken.

Ved hjelp av vitners utsagn lyktes det aktoratet å oppstille et tidsskjema for Torgersens ferd om natten: Ifølge aktor hadde han antakelig drept piken omkring kl. 2315 og etterpå stablet brennbart materiale oppå henne i den hensikt å tenne på for å skjule forbrytelsen. Torgersen var – uvanlig i 1950-åra – en ikke-røker og manglet fyrstikker. Han ble observert sette seg inn i en taxi ca. kl. 2350. Man vet at han var hjemme hos seg selv omkring midnatt. Han byttet klær og hentet to esker fyrstikker, tyvlånte sin nevøs sykkel, dro tilbake til Skippergata, låste seg inn i gården med pikens nøkler og fikk satt fyr på rasket. Han ble sett syklende bort fra åstedet få minutter før han ble anholdt noen gater lengre unna.

Han hevdet selv å ha alibi fordi han hadde vært sammen med en gift kvinne kalt Gerd. Det lyktes aldri politiet å finne denne Gerd. Det kostet Torgersen 16 år i fengsel.

Bevisene

Alle ovennevnte hendelser ble bare indisier for retten, men man satt igjen med tre bevis. Det mest makabre var det såkalte avføringsbeviset. Ved kvelning eller dødsangst tapes kontrollen over lukkemuskelen i endetarmen slik at avføring avgis ukontrollert. Det er velkjent at erter er tungt fordøyelig, så de gjenfinnes derfor i avføringen. Den myrdede hadde spist ertesuppe samme dag, og på Torgersens sko ble det funnet avføring som inneholdt rester av erter. Da har man i det minste et forklaringsproblem. Pådriveren for gjenopptagelse av saken, Ståle Eskeland, hevder riktignok at politiet har «plantet» avføringen.

Det andre er det såkalte barnålsbeviset. Den drepte ble funnet under et sloknet bål av papp og papir. Det ulmet fremdeles i en gammel sofa som var stablet oppå, mens et tørt fjorårs juletre på toppen ikke hadde tatt fyr. Når man så fant tørre barnåler i buksebretten til Torgersen, gir også det et forklaringsproblem. Innen vårt fag er det såkalte tannbeviset mestinteressant. I den sammenheng er det også en serie datoer som stiller saken i et underlig lys.

Mordet ble begått i 23-tiden 6. desember 1957. Allerede den 8. desember hadde rettsodontologen sitt første møte med Torgersen. Han fikk lov til å undersøke tennene, men fikk ikke ta avtrykk av dem. Mange senere overtalelsesforsøk var forgjeves, selv om det ble klargjort at hvis Torgersen – som han selv hevdet – ikke hadde drept piken, så ville en tannmodell umulig kunne framvise den kombinasjon av detaljer som forekom i bittmerket. Med andre ord, modellen kunne frikjenne ham.

De sakkyndige

Først i et møte mellom Torgersen, forsvareren, dommeren og tannlegen den 12. april 1958 – fire måneder etter mordet – lyktes det å overtale ham. Han stilte dog et krav som Strøm beskriver slik i sin rapport: «Den anklagede lot meg ta avtrykk på den betingelse at hvis jeg ikke kunne utelukke ham, så skulle det oppnevnes enda en sakkyndig tannlege. Det lovet jeg ham».

Avtrykk ble tatt og modeller framstilt. Etter at et prøvebitt var laget, kunne Strøm foreta en sammenlikning med det kriminelle merke: Alle detaljer var tilstede i Torgersens tenner!

Som følge av avtalen ble en annen sakkyndig oppnevnt. Det var professor Jens Wærhaug. Han fikk overta alle de fysiske bevismidler som Strøm hadde framstilt og kom uavhengig fram til samme konklusjon. Begge de sakkyndige anså altså Torgersen som opphavsmann til bittmerket. Ved gjenopptagelsen av saken i 1974 kom en tredje sakkyndig, dr.med. Gisle Bang, fram til den samme konklusjon. Den spesielt interesserte leser finner en artikkel i Acta Odontologica Scandinavica der Bang dokumenterer det samme slitasjemønsteret på incisalkantene som Strøm og Wærhaug hadde beskrevet. Ifølge Bang var det så spesielt at det nesten kunne betraktes som et fingeravtrykk.

Rettsodontolog Tore Solheim sier at tannbeviset står sterkere i dag enn i 1958 fordi ekspertene nå har større muligheter til å foreta videre studier av tennene og de merker det er på den dreptes bryst. Det er ikke gjort nye funn som svekker beviset, sier Solheim.

Gjenopptakelsen

Man kan undre seg over hvorfor den mistenkte ventet i fire måneder hvis et enkelt tannavtrykk kunne frikjenne ham? Merkelig. Jeg antyder intet, bare nevner at Statsadvokaten har uttalt at det ikke er straffbart å bruke neglefil på egne tenner i Norge. Det kan både du og jeg gjøre hvis vi vil.

Jeg kjenner ikke Per Brandtzægs fanatiske beveggrunner for å trekke norsk rettsvesen i tvil. Torgersen har nå søkt om å få gjenopptatt saken igjen. Til høsten kommer avgjørelsen i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Hvis saken blir avvist der, er nok absolutt siste ord sagt. Da får vi samtidig vite hvem som har rett, Brandtzæg eller undertegnede. Vi får bare vente i spenning.