Torgersen er dømt på feil premisser

Min konklusjon bygger ikke på fanatisme slik Torbjørn Guldseth insinuerer, men på en grundig gjennomgang av de tekniske bevisene som foreligger i saken. Innlegget skrevet av Guldseth føyer seg dessverre inn i en lang rekke av tidligere ukritiske uttalelser fra personer som bare har overfladisk kjennskap til Torgersen-saken. Inntil jeg selv brukte tid på å sette meg inn i alle de dokumentene som nå foreligger om de tre tekniske bevisene, tilhørte også jeg denne uvitende flokk som uten sensur er blitt påvirket til å tro at Fredrik Fasting Torgersen er skyldig. All informasjon (542 sider) samlet av professor Ståle Eskeland er tilgjengelig på nettstedet (www.Torgersensaken.no/utredningen.pdf). Torgersen selv har også gjort mye relevant stoff tilgjengelig (www.myart.no/fft).

Jeg har gjort jobben min og med en naturvitenskapelig tilnærming vurdert bevisene slik de forelå i 1958. Etter bare få timers lesning opplevde jeg nærmest et intellektuelt sjokk. Ingen av de tre hovedbevisene kunne knytte Torgersen til drapet. Dette ble da også særdeles grundig dokumentert under en fire dagers åpen høring som Gjenopptakelseskommisjonen avholdt i mars, og hvor jeg var den eneste oppnevnte sakkyndige som gjennomgikk avføringsbeviset.

Når Guldseth offentlig går ut og påberoper seg å være ekspert på Torgersen-saken, burde han ha avsatt tid til å sette seg inn i de relevante dokumentene og til å overvære den åpne høringen. Hans fremstilling av saken er full av feil. Jeg skal imidlertid ikke bruke spalteplass på å gjenta hvordan de tre hovedbevisene mot Torgersen ble plukket fra hverandre under høringen. Interesserte lesere kan finne min oppsummering av fire dagers systematisk gjennomgang av Torgersen-saken i Aftenposten 9. april: «Ingen tvil i Torgersen-saken». Jeg har også tidligere redegjort for saken i media, og titlene på mine innlegg sier en hel del om alvoret i saken: «Torgersen-sakens faglige misère» (Aftenposten 27. mai 2005); «Mer synsing i Torgersen-saken» (Aftenposten 22. juni 2005); «Sakkyndighetens mørke side» (Aftenposten 26. november 2005); «Skjebnesvangre feil i rettsmedisinen» (Dagbladet 29. november 2005).

Saken dreier seg om noe langt viktigere enn hvem som vil få rett, Torbjørn Guldseth eller undertegnede, hvilket Guldseth fremhever som en hovedsak på slutten av sitt innlegg. Uavhengig av hva Gjenopptakelseskommisjonen måtte komme frem til, dreier saken seg om å rette søkelyset på det norske rettsvesenet og den manglende kvalitetssikring av uttalelser avgitt av rettsmedisinsk sakkyndige. Det er et stort udekket behov for ny erkjennelse, forskning og undervisning når det gjelder rettsmedisinsk bevisvurdering og bevisvurdering mer generelt.

Vi som har engasjert oss i Torgersen-saken, ønsker å bruke tid på å diskutere denne alvorlige problemstillingen på et overordnet plan sammen med noen av verdens fremste eksperter. Derfor arrangerer professor Ståle Eskeland og undertegnede 18. september et heldagsseminar om temaet «Rettsmedisinsk sakkyndighet i fortid, nåtid og fremtid: Mot et paradigmeskifte ved vurdering av rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker». Møtet i Universitetets gamle festsal er gratis og åpent for alle interesserte, så jeg håper å se Guldseth på seminaret. Rettsodontolog Tore Solheim som Guldseth støtter seg på, er påmeldt som en av deltakerne. Solheim har uttalt at tannbittbeviset er like sikkert som et DNA-spor, og derfor står sterkere i dag enn i 1958. Selv om dette er en ubegripelig påstand, ønsker jeg å presisere at seminaret ikke i første rekke vil dreie seg om Torgersen-saken, men om prinsipielle sider ved det faglige grunnlaget for sakkyndiges rolle i straffesaker.

Torgersen-saken fremstår som et klassisk eksempel på manglende vitenskapelig tilnærming i rettsmedisinsk sakkyndighetsvurdering, slik dette alvorlige problemet nylig ble grundig belyst i Science med bakgrunn i gjenopptakelse med frifinnelse i amerikanske straffesaker (1). Også det engelske rettsvesenet har vært utsatt for tragisk villedende medisinsk ekspertise (2). Det er ingen grunn til å tro at forholdene har vært bedre i Norge. I motsetning til hva Torbjørn Guldseth hevder, finnes det mer enn to kjente saker med justismord i norsk rettsvesen; les f.eks. om hvordan rettsmedisinsk sakkyndighet sviktet i Hetle-saken (3). Dessverre er det ofte vanskelig å etterprøve slike dommer når ikke DNA kan brukes som bevis med stor vitenskapelig sikkerhet.

Det fremgår tydelig at Torbjørn Guldseth har stor tillit til norsk rettsvesen. Jeg anmoder han derfor på det mest innstendige å lese Harald Stanghelles innsiktsfulle kommentar 30. august (4) i kjølvannet av den tragiske Fritz Moen-saken. Dette bør være en vekker også for Guldseth etter å ha interessert seg for Torgersen-saken helt siden 1964.