Små nasjonale fagtidsskrifter – har vi en fremtid?

Tidsskrift for Den norske lægeforening har nylig feiret sitt 125-årsjubileum. I en artikkel i jubileumsnummeret har Tidsskriftets tidligere redaktør, Magne Nylenna, satt søkelyset på de små nasjonale tidsskriftenes rolle i en internasjonal forskningsverden (se side 234). Temaet og problemstillingene er svært aktuelle for Tidende, som i løpet av de siste par årene har hatt liten tilgang på faglig/vitenskapelige artikler. I forhold til fagmiljøene som bidrar til legetidsskriftene, blir de odontologiske miljøene små og få, og dermed er spørsmålet om vi har en fremtid som fagtidsskrift ytterst relevant

Det er behov for de nasjonale tidsskriftene. Det slår Nylenna fast, og det ble også understreket av flere av de internasjonale og nasjonale kapasitetene som holdt foredrag på Legetidsskriftets jubileumssymposium. De nasjonale medisinske og odontologiske tidsskriftene publiserer stoff av interesse for hele faggruppen: «for generalistene utgjør de den viktigste faglige informasjonskilde, og for spesialister tjener de som oppdateringsorganer på andre områder enn innen egen spesialitet». De nasjonale tidsskriftene skal bidra til etterutdanning, bringe helse- og tannhelsepolitisk stoff, orientere om nyheter og være et forum for debatt. De er også et vesentlig element i det limet som holder en profesjon sammen, og er ifølge Nylenna, identitetsskapende og kulturbærende og bidrar både til å forme dagens og morgendagens profesjonsrolle og å speile profesjonens holdninger overfor medier, politikere og publikum.

Det er følgelig ingen liten oppgave redaksjonene i de nasjonale tidsskriftene har. For tiden er den største utfordringen for Tidende å skaffe gode og relevante fagartikler. Jeg har flere ganger uttrykt min bekymring både overfor universitetene sentralt og de odontologiske fagmiljøene, og fra universitetshold har jeg fått forsikringer om at de ser sitt ansvar for å «ivareta spredning og formidling av fagkunnskap til praktikere utenfor akademia». Fagfellevurderte artikler i Tidende skal gi uttelling på linje med artikler i tilsvarende vitenskapelige tidsskrifter, det vil i praksis si de fleste internasjonale engelskspråklige odontologiske tidsskrifter.

For mange av de potensielle forfatterne i fagmiljøet er det en selvfølge at primærformidlingen av forskningsresultater må skje i internasjonale fora, og følgelig på engelsk. Det er imidlertid viktig at oppsummering av kunnskap og resultater av anvendt forskning, eller forskning basert på nasjonale data, blir formidlet til dem som i første rekke skal nyttiggjøre seg resultatene. Og det behøver ikke være et enten-eller: Artikler fra så vel grunnforskning som mer klinisk rettet forskning kan omarbeides til «sekundærpublikasjoner» på norsk etter at de har vært publisert internasjonalt.

Tannlegers lovpålagte faglige oppdatering skjer i hovedsak gjennom kursdeltakelse og lesing av fagtidsskrifter. Derfor er det viktig å ha tilgang på kvalitetssikret fagstoff i et seriøst tidsskrift, ikke minst i et marked der det stadig vekk dukker opp useriøse reklamefinansierte gratisblader. Utfordringen, i siste instans for Kunnskapsdepartementet, blir derfor å finne et system der særlig de små fagmiljøene opplever at det å formidle faget og opprettholde og utvikle norsk fagspråk, både er meningsfullt og gir uttelling karrieremessig og økonomisk.

De fleste norske tannleger leser Tidende. Det er vist i flere leserundersøkelser. I det mediemangfold og den informasjonsflom som vi utsettes for, kan ikke Tidende hvile på eventuelle laurbær. Vi må ikke bare ha nok stoff, vi må også ha stoff som er viktig for norske tannleger og som leserne kan stole på. Ifølge Nylenna er tidsskriftenes viktigste aktivum at de er til å stole på: Redaksjonell integritet og selvstendighet er og vil i fremtiden sannsynligvis i økende grad være et kvalitetskriterium og kan vise seg å bli det viktigste og vanskeligste i kampen for å overleve.