Kriterier og kalibrering

Det ble arrangert møter for tannpleierne som skulle foreta registreringen. All utsendt informasjon ble gjennomgått, de fikk detaljert skriftlig informasjon om prosedyrene som skulle følges ved registreringen på sykehjem, og de fikk opplæring i å registrere munnhelsedata. Henriksen og medarbeidere har beskrevet kriterier for å registrere belegg og slimhinnetilstand i munnhulen med en belegg- og slimhinneindeks (BSI) (8). Disse kriteriene ble brukt ved registreringen. Et hefte med fargeillustrasjoner utarbeidet av Axéll og medarbeidere ble brukt til å demonstrere kriteriene for de forskjellige score (9). Heftet er tidligere benyttet ved kalibreringer i Krona-prosjektet og FUTT-prosjektet (10,11). Så gjennomgikk tannpleierne en kalibrering med klinisk undersøkelse av pasienter. Registreringene ble gjennomgått og diskutert til full enighet om kriteriene.

Registrering av data

Skjemaet som ble brukt ved registreringen på sykehjemmene, inneholdt én del der kliniske data ble registrert og et spørreskjema. Skjemaet er vedlagt rapporten (6). Det var en omarbeidet og forkortet versjon av et skjema som tidligere var brukt ved undersøkelser på sykehjem (10 – 12). Registreringen ble gjort med pasienten liggende i sengen eller sittende i en stol. Det ble brukt hodelykt og to munnspeil. Tannpleieren overførte dataene til en fil på sin PC. De ble senere sendt i kryptert form via diskett i posten til databehandler, som klargjorde datafilen. Statistikkprogrammet SPSS 12.0.1. ble benyttet til den videre behandling av dataene.

Tannstatus ble registrert for hver kjeve, enten som kjeve med tenner, med tenner og avtagbar protese, tannløs kjeve med protese eller tannløs kjeve uten protese. Hvis deltageren hadde egne tenner, ble antallet i hver kjeve registrert. Rotrest som var mer enn to mm over tannkjøttet, ble registrert som tann (13). Hvis mindre enn dette var til stede, ble det definert som en rotrest og ikke registrert. Hvis beboeren hadde helprotese som ikke var i bruk i én kjeve, ble dette registrert som «tannløs uten protese» i denne kjeven.

Beboernes munnhelse ble beskrevet ved en belegg- og slimhinneindeks (BSI) (8). Graden av belegg på tenner og proteser ble registrert med en beleggindeks (BI) på en skala med 4 trinn: Intet synlig belegg (score 1), belegg så vidt synlig (score 2), moderat ansamling av belegg (score 3) og rikelig med belegg (score 4). Munnslimhinnenes tilstand (SI) ble også registrert på en firetrinns skala: Normalt utseende slimhinne (score 1), mild inflammasjon (score 2), moderat inflammasjon (score 3) og sterk inflammasjon (score 4). Gnagsår fra protese ble registrert med slimhinnescore 3. I tilfeller der helproteser ikke var i bruk og tannstatus var registrert som «tannløs uten protese», ble bare slimhinnens tilstand registrert, likedan hos individer som var tannløse og ikke hadde protese.

Hvis det var tvil om registreringen av belegg eller slimhinneindeks skulle være 1 eller 2, eventuelt 2 eller 3, ble laveste verdi valgt. Ved tvil om registrering 3 eller 4, ble høyeste verdi valgt. Det ble anbefalt å bruke heftet med illustrasjoner av de forskjellige score flittig. For nærmere beskrivelse og illustrasjon av kriteriene for de forskjellige score, vises til referanser 8 og 9.

Ved å summere de registrerte score for belegg og slimhinne, kom man fram til en belegg- og slimhinneindeks (BSI) med verdier fra 2 – 8. Individer som var tannløse og ikke hadde proteser verken i over- eller underkjeve og følgelig bare fikk registrert slimhinneindeks, fikk heller ikke noen BSI-registrering, og deres data er ikke med i analysene som gjelder belegg- og slimhinneindeksen.

Beboerne fikk spørsmål om de hadde plager/smerter fra tenner eller slimhinner på undersøkelsestidspunktet, og om de hadde behov for hjelp av tannlege/tannpleier.

Alle sykehjemmene som var trukket ut til å delta i kartleggingen, ble også invitert til å delta i en undersøkelse om hvorvidt institusjonene hadde generelle prosedyrer for beboernes tann- og munnstell, og om de også hadde utarbeidet individuelle rutiner for dette. Et spørreskjema ble sendt institusjonene sammen med Sosial- og helsedirektoratets informasjon i forbindelse med sykehjemsundersøkelsen. Skjemaene skulle fylles ut av avdelingsleder før tannpleieren kom for å kartlegge munnhelsen, og da leveres til tannpleieren. Spørreskjemaet er vedlagt rapporten (6).

Databearbeiding og statistikk

Det ble utført en multippel regresjonsanalyse for å beregne effekten av forskjellige variabler som kunne være med på å forklare variasjonen i BSI. Hovedfunn fra undersøkelsen om institusjonene hadde prosedyrer for beboernes munnstell i pleieplanene ble også benyttet. Analysen ble utført i tre trinn. I første trinn ble bare variabler som var tilknyttet pasientene på sykehjemmene inkludert. I andre trinn ble også kjennetegn ved institusjonen der pasientene oppholdt seg inkludert. Som siste trinn i analysen ble det kjørt en regresjonsanalyse med egne dummier for hver institusjon. Ved å bruke en dummyvariabel for hver institusjon, vil analysen fange opp det maksimale bidraget som forskjeller mellom institusjonene gir i å forklare nivået på BSI. Signifikansnivået ble satt til p<0,05. Regresjonsanalysen er utførlig beskrevet i rapporten (6).

Av de 188 institusjonene som var med i undersøkelsen, var det 168 institusjoner som besvarte spørreskjemaet om prosedyrer. Noen institusjoner svarte samlet på ett skjema mens andre leverte ett svarskjema fra hver avdeling, slik at totalantallet innleverte skjema var 276. To skjemaer ble ekskludert, det ene fordi det manglet institusjonsnummer og det andre fordi institusjonen ikke var med i undersøkelsen. Svarprosenten på institusjonsnivå var 89,4 %. Undersøkelsen ble utført i november – desember 2004 og januar 2005.

Fylkesvise ulikheter

Det var fylkesvise forskjeller i andelen med egne tenner og med proteser. Figur 3 viser tannstatus i utvalget i de enkelte fylker. Utvalget fra Østfold hadde størst andel med bare egne tenner (53 %, n = 162) mens denne andelen var lavest blant deltagerne fra Troms (8 %, n = 147). Andelen med bare egne tenner sank stort sett etter hvert som beboerens hjemfylke fjernet seg fra Oslo, med unntak av Hedmark og Oppland. Der var andelen med bare egne tenner under 30 %, omtrent det samme som i Sogn og Fjordane. Andelen med proteser var tilsvarende større i fylkene der andelen med egne tenner var liten. Totalt var andelen helt tannløse uten protese 3 %. Det var ingen i utvalget i denne gruppen i Nord-Trøndelag og i Aust-Agder. I Rogaland var andelen over 6 %, i Oslo og i Troms mellom 5 og 6 %. Andelen som hadde både egne tenner og proteser var størst i Vest-Agder og Akershus (29 og 27 %), lavest i Nordland med 9 %. Femti prosent av dem som hadde egne tenner, hadde 15 tenner eller mer hver.

Belegg

Belegg på tenner og proteser ble registrert på en skala med 4 trinn hos 3 313 sykehjemsbeboere. Det var 57 % av utvalget som ikke hadde synlig eller så vidt synlig belegg (score 1 og 2), mens 43 % hadde moderat eller rikelig ansamling av belegg (score 3 og 4).

Munnslimhinnenes tilstand ble også registrert på en tilsvarende skala. Åtti prosent av utvalget (n = 3 313) hadde slimhinner med normalt utseende eller mild inflammasjon (score 1 og 2), mens 20 % hadde moderat eller sterkt inflammerte slimhinner (score 3 og 4). Det var sammenheng mellom beleggindeks og slimhinneindeks: Individer med høy beleggindeks hadde også høy slimhinneindeks (r = 0,6).

Belegg- og slimhinneindeks (BSI), som er uttrykk for tilstanden i munnhulen når det gjelder belegg på tenner og proteser samt slimhinnenes tilstand, kan ha verdier på en skala fra 2 til 8. Landsgjennomsnittet var 4,2. Seksti prosent av utvalget (n = 3 313) fikk score 2 – 4, mens 40 % fikk score 5 – 8. Det var 8,6 % som hadde score 7 og 8. Fig. 4 viser den fylkesvise fordeling av gjennomsnittlig BSI i utvalget. Denne varierte fra 3,3 i Nord-Trøndelag til 5,6 i Østfold. BSI varierte mye mellom fylkene, mellom de enkelte sykehjem innen ett og samme fylke, og mellom individene.

Regresjonsanalysen viste at beboerens kjønn og alder betydde lite for BSI. Beboerens tannstatus var derimot av betydning. Beboere med egne tenner hadde i gjennomsnitt BSI på 4,5 (sd 1,6), beboere uten egne tenner hadde en gjennomsnittlig BSI på 3,6 (sd 1,3). De viktigste variablene for å forklare variasjonen i BSI var hvorvidt beboerne hadde egne tenner eller ikke, og hvorvidt de hadde protese kombinert med egne tenner. Om institusjonen hadde individuelle prosedyrer eller ikke, ga ikke signifikante utslag i denne analysen. Dette kan skyldes dataenes presisjonsnivå, siden noen avdelinger på ett og samme sykehjem kan ha prosedyrer, andre ikke. En analyse for hver enkelt institusjon viste at kjennetegn ved institusjonen var langt viktigere enn individuelle kjennetegn ved beboeren når det gjaldt å forklare variasjonene i BSI. Hvilke trekk ved institusjonen dette var, fremgår ikke av dataene i denne kartleggingen. For detaljert beskrivelse av regresjonsanalysen vises til rapporten (6).

Smerter

Sykehjemsbeboerne ble spurt om de hadde smerter eller plager fra tenner og slimhinner på undersøkelsestidspunktet, og om de hadde behov for hjelp fra tannlege eller tannpleier. Både svarprosent og andel som svarte at de ønsket hjelp, varierte mye mellom fylkene (Tabell1). Totalt var det 215 personer (7 % av dem som svarte på spørsmålet, n = 3 039) som svarte at de hadde smerter eller plager, mens 403 (14 % av de som svarte på spørsmålet, n = 2 911) hadde behov for hjelp fra tannhelsetjenesten. Flere kommenterte at de ønsket kontakt fordi det var lenge siden sist de var til undersøkelse, og de var vant til at dette ble gjort regelmessig.

Munnstell

I sine svar i spørreskjemaet om prosedyrer for tann- og munnstell i institusjonen, oppga 144 av de 168 institusjonene som svarte (86 %) at de hadde generelle prosedyrer for beboernes tann- og munnstell. Sekstitre prosent hadde utarbeidet individuelle rutiner for beboerne. Både generelle prosedyrer og individuelle rutiner ble benyttet på 96 institusjoner (57 %). Bruken av prosedyrer og rutiner gjaldt ikke alltid samtlige avdelinger på institusjonen. Tjueto institusjoner hadde verken generelle eller individuelle prosedyrer for beboernes tann- og munnstell. Kommentarer i tilknytning til svarene tydet på at det var personer med spesielle behov som fikk tann- og munnstell etter individuelle rutiner.