Vilkår for erstatning

Det stilles visse krav for å kunne få voldsoffererstatning fra staten. Det er et vilkår at søkeren er blitt påført en personskade som følge av en forsettlig legemskrenking eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang. Med personskade menes både fysiske og psykiske skader. Man må dokumentere årsakssammenheng mellom handlingen og skaden det søkes erstatning for. Det er den skadelidte som har bevisbyrden for at man er påført skade, og beviskravet er forholdsvis strengt. For å bli tilkjent erstatning må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte er blitt påført personskade som følge av en voldshandling. Erklæringer fra leger og tannleger vil normalt være sentrale bevis i slike saker.

Det er videre et vilkår at voldshandlingen er anmeldt til politiet med begjæring om straff. Dette vurderes konkret i hver enkelt sak, men etter praksis anses anmeldelsesvilkåret for oppfylt hvis anmeldelsen er inngitt innen fire til fem dager etter at voldshandlingen fant sted. Forholdsvis mange får avslag på sin søknad om erstatning fordi det viser seg at anmeldelsen ble inngitt for sent. Vilkåret er omstridt og blir uten tvil et sentralt tema når Stortinget senere i år skal behandle evaluering av ordningen og foreta visse endringer i lovverket.

Det er også et vilkår at den skadelidte har fremsatt erstatningskrav overfor skadevolder i en eventuell straffesak. Konkret betyr dette at påtalemyndigheten fremmer skadelidtes erstatningskrav i straffesaken mot skadevolderen. Det er et viktig prinsipp at vedkommende må bære det økonomiske ansvaret for voldshandlingen, og det er således viktig at domstolen, i tillegg til det strafferettslige, også behandler det økonomiske erstatningsforholdet. I de tilfeller skadevolder ikke har økonomi til å ivareta sitt erstatningsansvar, kan Staten utbetale erstatningen for så å anlegge regress mot den straffedømte. På den måten hindrer man at den skadelidte blir økonomisk skadelidende fordi skadevolderen ikke har betalingsevne.

Voldsoffererstatningens dekningsområde

I henhold til loven som trådte i kraft 1. juli 2001, er det en øvre grense for erstatning på ca. 1,2 millioner kroner per skadetilfelle. Øvre grense skal være lik 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Voldsskader som fant sted før 1. juli 2001 behandles etter voldsofferforskriften av 1981. Denne har en øvre grense på kr 200 000 for skader som fant sted etter 1. januar 1994.

Formene innen voldsoffererstatningen er:

• Erstatning for økonomisk tap

• Ménerstatning

• Oppreisning

• Erstatning til etterlatte.

Erstatning for økonomisk tap omfatter forskjellige økonomiske tap på grunn av skaden. Det kan være utlegg til medisinsk behandling, tannbehandling og erstatning for ødelagte klær. Inntektstap kan også gi grunnlag for erstatning, og da følges prinsippene i skadeerstatningsloven. Skadelidte har også her et dokumentasjonsansvar for sine tap.

Ménerstatningen skal være en kompensasjon for varige skader av medisinsk karakter. Det er den medisinske invaliditetstabellen fra yrkesskadeerstatningen som legges til grunn ved utmåling av slik erstatning. Det må med andre ord foreligge varig medisinsk invaliditet som er dokumentert av spesialist til å være minst 15 %.

Oppreisningserstatningen er en skjønnsmessig erstatning for de mer udokumenterte fysiske og psykiske skader som voldsepisoden har medført for den skadelidte. Skjønnet er i noen tilfeller erstattet av norm, som for eksempel ved at Høyesterett i en dom i november 2003 fastsatte oppreisningserstatningen etter voldtekt til 100 000 kroner.

Etterlatte etter drapsofre kan få erstatning i hovedsak i form av erstatning for forsørgertap og oppreisning. Men også i erstatningssakene etter drap er øvre grense for erstatning 1,2 millioner kroner. Dette betyr at alle etterlatte som er erstatningsberettiget i en drapssak, må fordele de 1, 2 million kronene seg imellom.

Det har vært reist kritikk mot at øvre grense for voldsoffererstatning bare er på 1,2 millioner kroner. Det hevdes at i de alvorlige voldssakene hvor det er tale om betydelig invaliditet og livsvarig pleiebehov, vil en slik erstatningssum ikke monne i særlig grad. Det er grunn til å tro at også dette blir et tema i stortingsbehandlingen senere i år.

Spesielt om tannskadene

Voldsoffererstatningen er subsidiær, det vil si at den skadelidte som regel må fremme krav overfor eksempelvis sitt forsikringsselskap eller trygdekontoret før man kan sende inn søknad om voldsoffererstatning. I fall alternative kilder ikke dekker utgiftene for rehabilitering etter tannskaden fullt ut, kan voldsoffererstatningen dekke mellomlegget. Det er ikke til å legge skjul på at Kontoret for voldsoffererstatning mottar et ikke ubetydelig antall erstatningssøknader hvor skaden er dokumentert av tannlege, men hvor dokumentasjonen er utydelig og til tider ubegripelig. Det er, for å få et helhetlig bilde av tannskadene, nødvendig at erklæringen fra tannlegen inneholder følgende:

• Beskrivelse av omfanget av skadene

• Beskrivelse av årsakssammenhengen mellom tannbehandlingsbehovet og voldsskaden

• Behandlingsforslag (ev. alternativer) og kostnadsoverslag

Ofte er det åpenbart at det vil påløpe vedlikeholdskostnader også i fremtiden. Vi ser at noen tannleger ikke ser seg i stand til å anslå fremtidige kostnader, mens andre fremlegger anslag for fremtidsutgiftene. Vi anbefaler at tannlegen, der det er mulig anslår fremtidige kostnader. Da vil skadelidte få oppgjør både for dagens utgifter og fremtidige utgifter i én utbetaling. Alternativet – at det søkes tilleggserstatning hvert 10 – 15 år til vedlikeholdsutgiftene – er selvsagt fullt ut mulig, men representerer unødig byråkrati.

Søknader om voldsoffererstatning fremmes på eget skjema. Søknaden sendes til Kontoret for voldsoffererstatning, postboks 253, 9951 Vardø. Kontoret kan kontaktes på telefon 78 98 95 00 eller post@voldsoffererstatning.no