Munnen tilbake til kroppen – er den på vei?

Den oppmerksomme leser har selvfølgelig lagt merke til at vi i forrige nummer av Tidende hadde et forord og tre artikler under vignetten «Munnhulen – odontologi eller medisin». I denne utgaven kommer tre nye artikler under samme vignett. Artiklene, som omhandler skader eller tilstander knyttet til munnhulen, er produsert etter initiativ fra Tidsskrift for Den norske Lægeforening og i samarbeid med Tidende. De er redigert av medisinsk redaktør Peter Gjersvik i Tidsskriftet, og publiseringen av artiklene er koordinert; i henholdsvis nr. 9 og 10 av Legetidsskriftet og nr. 6 og 7 av Tidende.

I min tid som redaktør er dette det første større samarbeidsprosjektet for våre to tidsskrifter. I Tidende prøver vi imidlertid hele tiden å følge med i Legetidsskriftet for å plukke opp stoff som kan være av spesiell interesse for tannleger, og vi har alltid fått tillatelse til å sekundærpublisere aktuelle artikler. Enkelte ganger har vi også publisert artikler parallelt i de to tidsskriftene, og det er hele tiden god kontakt mellom våre to redaksjoner.

Munnen tilbake til kroppen har vært et slagord i lengre tid. I «spalten» som er en kommentar til forsidebildet i Legetidsskriftet nr. 9, gir tannlege Jarle Bragelien en kort oppsummering av utviklingen som førte til at tannlegeyrket, til tross for stor motstand fra legene, ble en egen profesjon. I 1827 uttalte blant annet et medlem av det medisinske fakultet «Endnu er her i landet ingen autoriseret tandlæge og gid han aldrig må komme». Og to medisinske professorer nektet å sitte i en eksamenskommisjon for tannleger.

Men tannlegene kom, og odontologi ble ingen spesialitet innen medisinen, men et eget fag med egne spesialiteter. Innen tannlegestanden har dette, etter de flestes mening, vært viktig for å utvikle faget. Samtidig har det ført med seg at munnen er blitt skilt ut fra kroppen – munnhulen blir ofte ikke regnet med i det generelle helsebegrepet. For pasientene har dette gitt seg konkrete utslag i at voksne stort sett må betale alle utgifter i forbindelse med tannbehandling, i motsetning til annen medisinsk behandling som er dekket av trygden. Og kanskje også ved at legene glemmer å se i munnen på pasienter som kommer til konsultasjon for mer generelle problemer og lidelser. Ofte kan disse ha orale manifestasjoner, og noen ganger kan symptomer i munnhulen være første tegn på sykdom. Mange medikamenter har dessuten bieffekter i munn og slimhinner som kan være av betydning både for generelt velvære og for tannhelsen.

I Legetidsskriftets introduksjon og i selve fagartiklene blir viktigheten av økt kunnskap på disse feltene understreket, og det blir oppfordret til økt samarbeid mellom leger og tannleger. At den prekliniske utdanningen i dag er felles for tannlege- og medisinerstudentene ved alle våre tre universiteter vil sannsynligvis bidra til dette. Og forhåpentlig kan vi senere følge opp denne samproduksjonen med flere odontologiske tema som kan være av nytte for legene.

Kan vi håpe på at munnen er på vei tilbake til kroppen?