Har klagenemndene noen fremtid?

Den siste tids debatt i Tidende om klagebehandling er interessant for alle NTFs medlemmer. Den som ønsker informasjon om tilblivelsen bes lese Arne Sollunds 100-årsberetning, og siden ordningen er omtalt der, er det legitimt å stille spørsmålet om klagenemndene fortsatt har sin berettigelse.

Etter min mening kan det ikke være tvil om at klagenemndene holder seg til norsk lov, det skulle bare mangle. Vår statistikk viser at klagenemndene hvert år behandler rundt 300 saker. Halvparten av disse «ryddes av veien» ved en nærmere gjennomgang som oftest skyldes misforståelser mellom tannlege og pasient. Om lag 150 saker går til behandling i nemndene, og mer enn halvparten av disse går i favør av tannlegen. Å hevde at klagenemndene fungerer som pasientrettighetsorganisasjon er derfor ikke riktig. Jeg vil hevde at nemndene er et viktig ledd i vår organisasjon og utfører en viktig funksjon knyttet til behandling i vanlig allmennpraksis så som enkle kroner, fyllinger og lignende, og at arbeidet som gjøres der er bygd på seriøse og godt begrunnede vurderinger.

Slik jeg leser innlegget, blander innsenderne sammen erstatningssaker og saker om omgjøring eller tilbakebetaling av honorar. Hvis pasienter fremmer krav om erstatning, skal klagenemnden i utgangspunktet avvise og behandle saken. Bakgrunnen for dette er at forutsetningen for å bli erstatningsansvarlig er at det er utvist uaktsomhet. Dette er et juridisk begrep som klagenemndene ikke uten videre bør uttale seg om. Klagenemndene har heller ikke kunnskap om hvorledes erstatningens størrelse skal utmåles. Dette kommer også til uttrykk i klagenemndenes mandat pkt. 2 som lyder:

«Klagenemndens oppgave er å besvare forespørsler eller behandle klager fra publikum angående en tannbehandlings faglige utførelse eller tannlegens honorarberberegning, som ikke har latt seg ordne direkte mellom pasienten og tannlegen.

Klagenemndens kompetanse er begrenset til saker som fullt ut kan løses ved at klagen underkjennes, honoraret nedsettes eller tilbakebetales, eller tannlegen med klagerens samtykke pålegges å korrigere arbeidet eller gjøre det om. Hvis klageren under saken opplyser at han vil reise krav ut over den nevnte nedsettelse eller tilbakebetaling, skal klagen avvises som hørende under de vanlige domstoler, eventuelt voldgiftsrett.»

Tannlegene har ut fra dagens ordning en ordning som stort sett har fungert og fortsatt fungerer tilfredsstillende. Den som har lest «presidenten har ordet» i denne utgave av Tidende vil skjønne at jeg er for å bevare ordningen med klagenemndene. Den bygger opp om etikken og bidrar til å rydde misforståelser og mindre uoverensstemmelser mellom pasient og offentligheten av veien.

Vi bør også huske på at det ikke er noen enkel jobb å sitte i en klagenemnd. Man er utsatt for kritikk både fra pasienter og kollegaer. Det er mitt ønske at vi evner å bedømme vårt klagesystem i et noe videre perspektiv.

Når det er sagt, så er jeg ikke i mot å vurdere om det er grunnlag for en modernisering som innsenderne oppfordrer til. Mange nye behandlingsprinsipper er kommet til, og et vesentlig element er nå estetikken, som i dag er mye mer i søkelyset enn den var da ordningen med klagenemndene kom. Hvordan en slik gjennomgang skal gjøres må vi komme tilbake til.