Smålåten sunnmøring trygt plantet mellom pasient og piano
Oddbjørn Blindheim valgte å bli tannlege og holder fast ved at praksisen og pasientene har første prioritet. Men han holder fortsatt jazzen ved like, både ved å lytte og å spille selv. Og han kombinerer interessene odontologi, språk og musikk når han reiser til utlandet på kurs flere ganger i året.
Oddbjørn Blindheim håper å få mer tid til jazzen etter hvert.
At tannlege Oddbjørn Blindheim i Fosnavåg er jazzmusiker, har vi visst lenge. At han ga ut CD med egen trio for noen år siden og fikk strålende omtale, hadde vi også fått med oss. Derfor var det fristende å ta en tur opp til ham for å finne ut hvordan det lar seg gjøre å kombinere musikk og tannlegepraksis. Men til sunnmøring å være, er mannen svært så beskjeden. Dette var svaret jeg fikk etter første henvendelse: «Eg har eit «smålåte-senter» nederst i medulla oblongata som koblar seg inn med ein gong slike ting kjem på tale. Dermed oppstår alltid, via ein reflektorisk bue, eit umiddelbart avslag. Men så tenkjer eg litt på det, og finn ut at det kanskje ikkje er så frykteleg farleg likevel. Så hvis du vil prøve å få til litt om dette, kan eg vel alltids stille opp. Du er no elles kjent for å ha ei rimeleg intakt vurderingsevne – med det eg veit. Dessutan er det jo ei sommarsak. Ein døsig kollega med Tidende i eine handa og Chablis i hi, er vel ikkje den første til å sende bekymringsmelding.» Dermed var det grønt lys for en vårtur til Fosnavåg.
Født og oppvokst på Vigra, med artium fra Volda og kone fra Fosnavåg var det kanskje ikke så overraskende at Oddbjørn havnet i Fosnavåg på plikttjeneste – og der er han blitt boende. I år kan han feire 25-årsjubileum i sin privatpraksis, men han har også en offentlig karriere bak seg. Med videreutdanning i samfunnsodontologi fra Oslo i 1974 og forskjellige oppdrag for daværende Helsedirektoratet, blant annet underviste han noen år på «Bygdøykurset» (til orientering for yngre kolleger: kurs i offentlig tannhelsearbeid arrangert på Villa Grande på Bygdøy).
– Hva var det som gjorde at du med din bakgrunn valgte å gå over til privat praksis? var spørsmålet jeg lenge har ønsket å stille.
– Vi var bare to tannlegar i Fosnavåg den gongen – begge to i Folketannrøkta – og vi hadde så mange pasientar å ta oss av, at det vart mest akutthjelp når det galdt dei vaksne. Folk med tannverk som kom inn frå sjøen frå morgon til kveld, måtte prioriterast. Dette gjekk i lengda også ut over det frie klientellet. Men først og fremst var situasjonen håplaus for dei vaksne betalande i området. Og når du står der og ikkje kan by dei anna enn det eg vil kalle klattpleie, så blir det over tid svært utilfredsstillande også for tannlegen, og du opplever ein betydeleg yrkesetisk slitasje. Fleire stillingar fekk vi ikkje. Derfor enda det med at eg starta opp privatpraksis så eg endeleg fekk høve til å konsentrere meg om ein heil pasient i staden for berre ein halv kusp. Ein ny kollega kom inn i mi gamle offentlege stilling, og med eit slag var vi tre kollegaer som raskt fekk situasjonen under rimeleg kontroll. I dag er vi for øvrig seks tannlegar i Fosnavåg – fire private og to offentlege. Sjølv med litt offentleg gjennomtrekk har vi god dekning.
Musikken har fulgt med
Oddbjørn kommer fra en musikalsk familie; mor, far og alle fem søsken spiller og synger. Bare én bror er blitt profesjonell musiker, og for Oddbjørn ble det tidlig i livet et valg mellom å satse på musikk eller et mer «borgerlig» yrke. Han spilte til dans da han gikk på gymnaset i Volda, og det ble mye jazz da han var utvekslingselev i USA et år. Etter en gjestevisitt på statsvitenskap, begynte han å studere odontologi – og dermed var terningen kastet. Han innrømmer at han spilte mye i studietida i Geitmyrsveien og var med på revyer og lignende, men han hadde bestemt seg. Det var tannlege han ville bli.
– For meg har det passa best å prøve å vere ein heilhjerta tannlege. Det bestemte eg meg for allereie då eg valde dette yrket framfor musikken – eit val som faktisk sat litt langt inne den gongen. Så spelinga har kome klart i andre rekke. Skulle eg virre mellom piano og pasient heile tida, ville eg neppe gi nokon av dei det dei fortener. Men musikken har sjølsagt på sitt vis følgt med heile tida. Eg har vore raus med plateinnkjøp til kontoret, og pasientane har truleg fått høyre meir jazz enn dei har godt av, sier han og forteller at han i perioder har vært ute og musisert. Blant annet turnerte han en del med tenorsaksofonisten Bjarne Nerem på 1980-tallet, og da CD-en «Horace Hello» ble lansert i 2000, må det ha vært like før han slapp taket i tannlegestolen.
Bedre seint enn aldri
Dette var overskriften på jazzspaltisten Roald Helgheims omtale av debuten i Dagsavisen i juli 2000. Han omtaler Oddbjørn Blindheim som en lovende jazzmusiker i studietida med solistpris i NM i amatørjazz i 1963, og undrer seg over hva jazz-Norge har tapt da han «prioriterte rotfylling og slo seg ned i heimfylket».
CD-en «Horace Hello» består av Horace Silver-melodier, arrangert at Oddbjørn Blindheim, og en egenkomponert hyllest til jazzlegenden Silver. Trioens rytmeseksjon består av bror Svein Olav Blindheim på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, begge profesjonelle musikere. Helgheim skriver blant annet: «Slik eg opplever pianospelet til Blindheim, står det glimrande til Silvers komposisjoner, som har en eigen logikk i seg. Få kan som Silver få ein låt til å høyres «riktig» ut, og Blindheims pianospel har i seg dette veldefinerte som ikkje strevar etter det ekvilibristiske, men det rette.»
Mottakelsen var god over alt, og etter utgivelsen i England, ble CD-en rangert blant de 10 beste utgivelsene det året av Jazz Journal International. Slikt fører til etterspørsel, og det ble en del konserter i kjølvannet av plateutgivelsen. CD-en ble også utgitt i Japan, og da var det like før trioen la ut på Japan-turné. Men det ble visst i meste laget, så tilbudet ble avslått. – Eg står framleis her i Fosnavåg med begge føtene trygt planta i munngolvet. Og har det svært så godt med det, sier han.
Reiser likevel
Flere ganger i året legger han likevel ut på reiser – helst i faglig ærende. Han abonnerer på 8 – 10 tannlegetidsskrifter fra en rekke land og finner fram til interessante kurs og konferanser, først og fremst i Europa. Han forteller det ikke uten et visst press fra en nysgjerrig intervjuer, men etter hvert blir det klart at mannen leser fagstoff på svensk, dansk og engelsk (selvsagt) – og (ikke så selvsagt) på hollandsk, fransk, spansk og gresk! Disse språkene har han lært seg på egen hånd, og synes egentlig ikke det er så mye å skryte av. Han leser fagartikler og sier han kan klare seg muntlig også. Med sedvanlig beskjedenhet har han denne kommentaren: – Eg kan i alle fall konversere litt haltande, men rimeleg greitt på desse tungemåla. Flytande kan det neppe kallast. Seigtflytande kanskje.
Og når han er på tur, blir det som regel mulig å få med seg en jazzkonsert eller to. – Særleg i Holland har eg vore ofte, der både fagmiljøet og jazzmiljøet er sterkt, ope og imøtekomande, sier han.
Trio til høsten?
Siste konsertomtale jeg fant etter et Google-søk, handlet om «Jazzgjengen på Maki», en kvintett som hadde konsert på fiskerestauranten Maki i Fosnavåg i fjor sommer. Musiseringen har ikke fått så mye tid i det siste. Han hadde keyboard på kontoret før, men det er nå fjernet for å gi plass til en ung kollega. Oddbjørn Blindheim har fått seg assistent som skal jobbe fulltid i praksisen, og dermed går han selv ned til å praktisere fire dager per uke. Kanskje som en markering av 25 år i praksisen? Onsdag skal være fridag, og da blir det mulig å øve mer planmessig på pianoet hjemme i huset, som ligger høyt og fritt med utsikt over fjorden. Han tar ikke munnen for full, men ting kan tyde på at han satser på ny trio og litt flere opptredender etter hvert.