Planter blant Ingebret Aas’ 84 midler mot tannsykdommer

Det er knapt noen annen, allmenn men forbigående lidelse som kan måle seg med en bankende tannpine. Den fyller hele bevisstheten og gjør alle andre tanker og lyster svake. Og lettelsen etter at tannlegen har fjernet den, er nær-orgasmisk. Man kunne prøve å beskytte seg mot tannplagen med magiske midler. I Sauherad i Telemark ble for eksempel de felte melketennene slått ned i overkanten av kubbestoler for holde tannverk borte (1, 2). Men man prøvde også å finne mer direkte rådgjerder mot plagen, både for å lindre den direkte smerte, og ganske sikkert også for lengst mulig å utsette den grufulle opplevelsen det må ha vært å få røsket ut verketanna av en håndfast smed – uten annen bedøvelse enn eventuelt en solid slurk brennevin. For den som har lest Emil i Lønneberget, kan historien om verketanna til Lina være en passende illustrasjon – og hennes hysteriske lettelse, med påfølgende slengkast av den råtne tannstubben ut i møkkahaugen, etter at smeden har dratt ut tanna med sin fryktinngydende knipetang.

I dag lindrer vel folk flest smertene fra tannpinen setter inn og til man får time hos tannlegen, med en solid dose «Paralgin Forte». Tidligere måtte man ty til folkemedisinske råd. Som levende tradisjon er denne kunnskapen for lengst borte, men den finnes i gamle kildeskrifter. Såkalte «tandmidler» omtalt i nordiske bøker fra middelalderen ble samlet av Ingebret Aas i 1925 (3). Han omtaler i alt 84 rådgjerder. Noen har et animalsk opphav, og med noe tvilsom effekt, som for eksempel nr. 12, «Død mands tand», eller nr. 26, «Harehjerne». Men hele 60 (71 %) av botemidlene er forskjellige plantearter (Tabell 1 A, B). Av disse igjen er 27 eksotiske arter, mens 33 er viltvoksende eller forvillet i Norden (4, 5).

Høeg skriver i 1975 (6) i det mest omfattende, nye verket om norske nytteplanter svært lite om planter mot tannpine. Ut fra innholdsfortegnelsen er det kun én plante som har vært brukt mot tannverk (s. 591): «Scleranthus annuus: Var før et middel mot tannverk (Flosta)». Dette viser at som folketradisjon var denne kunnskapen stort sett tapt før 1920. Høeg samlet stort sett inn folketradisjon etter den tid (6).

De fleste tannmidlene ble tygd, men for noen ble det også anbefalt å gurgle eller lage avkok og skylle munnen med dette. Noen midler skulle også legges på den verkende tanna eller på tannsår. Det er naturligvis flest råd mot tannverk, hele 53, men det er overraskende nok 13 råd mot «tannmark». I forhold til de andre rådene som var mot akutte plager, var dette mer av forebyggende karakter da man trodde det var små hvite mark – som regel så små at de ikke var synlige – som forårsaket plagene. At det fra noen frø kom ut en marklignende kime når frøene ble varmet opp, var trolig noe av bakgrunnen for denne troen. Typisk i så måte er bulmeurt Hyoscyamus niger (nr. 82, Tabell 1 A).

Toleransen for dårlig ånde var ganske sikkert større tidligere, og bare åtte midler er mot dette. Med dagens lett hysteriske hygienekrav og lave toleranse for vond lukt, ville vi knapt ha utstått å føre en samtale med våre forfedre da råtten ånde trolig var nokså vanlig. For ikke å snakke om kyssing.

At tannkjøttssår var vanlig i gamle dager hadde delvis sammenheng med skjørbuk. Før man begynte med potetdyrking, grovt sett fra rundt 1750 (7), var såkalte skorbotiske sår nærmest en folkesykdom (8). Det er da også hele 29 midler mot denne plagen. Kun én art er oppgitt å være et middel mot sprekker i tennene, og det er einer Juniperus communis coll. Da denne defekten er nevnt i såpass liten grad, er den ikke med i Tabell 1. Eineren er for øvrig sammen med groblad den hjemlige arten som er brukt mot flest ulike tannsykdommer.

Adresse: NINA, postboks 736, Sentrum, 0105 Oslo. E-post: anders.often@nina.no