Påbudt import av konjakk og vin

Alkohol og helse

Opp gjennom tidene har oppfatningen av hvordan alkohol virker inn på helsen variert. Lenge hersket den oppfatningen at alkohol var sunt og ga styrke; det er nok å minne om at æsene fikk overnaturlig styrke ved nytelse av mjød og øl. Så lenge alkohol var begrenset til øl- og vinsorter, de siste ofte utblandet med vann, var skadevirkningene begrenset. Større ble utbredelsen og skadevirkningene etter at destillasjon og dermed produksjon av brennevin ble kjent på 1500-tallet. Utbredelsen ble stimulert ved at brennevin, foruten å bli ansett for å gi mot og styrke, også skulle beskytte mot all verdens sykdommer og mot utmattelse og avkjøling; brennevin ble et viktig medikament. Det ble ansett som uunnværlig under store strabaser og når sykdom truet. Men dette førte også til et økende, og etter hvert et stort og skadelig misbruk med mange alvorlige følger, og på denne bakgrunnen er det lettere å forstå de forbudene som ble innført.

Under forbudstiden ble det også funnet mange legale måter å omgå forbudet på. Og oppfatningen av at brennevin hadde en gunstig virkning på sykdommer holdt stand. Derfor er det lett å forstå at legene (og tannlegene) under forbudstiden ble en slags sikkerhetsventil for legalt bruk av brennevin, vi fikk såkalt sykebrennevin. Leger kunne forskrive brennevin til pasienter til utlevering fra apotek – sykebrennevin. Flere leger godtok ikke hypotesen om at alkohol hadde en gunstig innvirkning på sykdom, men mange pasienter mente at en dram eller to eller tre hadde gunstig innvirkning på influensaen. Husk dette var midt oppi spanskesykens tid! Høsten 1918 måtte regjeringen bøye seg for opinionspresset og tillate at det ble skrevet ut resept på en halv flaske konjakk til hver husstand.

Enorme reseptmengder

Noen leger misbrukte sin rett til å skrive ut resepter på sykebrennevin, og den ene skandalen etter den andre ble avslørt og opprullet i flere rettssaker. Det ble raskt spurt hvilke leger det var best å gå til for å slike resepter. Undertiden kunne pasientkøene hos disse legene strekke seg ut gjennom venterommet og korridoren, ned trappene og helt ut på gaten. Undersøkelse av «pasienten» ble ofte ikke gjort – om legen i det hele tatt så pasienten; prosessen var så å si industrialisert og ga en ganske formidabel inntekt til dem som utnyttet ordningen. En lege hadde skrevet ut over 48 000 resepter på ett år, et gjennomsnitt på 160 resepter per virkedag. I 1923 ble det satt en stopper for slikt misbruk gjennom en svært streng kontroll.

Tannlegene hadde ikke som legene (og dyrlegene!) høve til å forskrive sykebrennevin til sine pasienter, og derfor ble det viktig at dette ikke også måtte føre til at tannleger, til bruk for pasienter på kontoret, skulle være forhindret fra å bruke sykebrennevin. Dette var bakgrunnen for at tannlegeforeningens hovedstyre i 1917 sendte en begrunnet henstilling til Sosialdepartementet om å gi tannlegene adgang til å forskrive brennevin og hete viner som styrkemedisin for å unngå at tannlegene måtte gå omveien om legene for å skaffe disse medikamentene. I et rundskriv datert året etter fikk tannlegene rett til å forskrive i alt fire halvflasker sprit, brennevin eller vin per måned til medisinsk bruk på kontoret.

I 1919 kom det nye og utfyllende bestemmelser: «Til tannlæge må for hver gang bare utleveres høist 200 gr spiritus eller 300 gr konjakk eller 670 gr sterk (het) vin. Ny ekspedisjon må ikke finne sted før det er gått minst en måned siden siste ekspedisjon.» I tillegg kom det en bestemmelse om innsending av melding hvert kvartal «med opgave over de personer varen er brukt til» – forøvrig en bestemmelse som bare delvis ble fulgt.

Konjakk før bropreparering

Tanken på konjakk som styrkemedisin må ha holdt seg levende ganske lenge. For ikke så mange år siden ble en kollega fortalt av en pasient om et tilfelle – trolig like før siste verdenskrig – der en pasient skulle få preparert en større bro. Tannlegen ga inntrykk av at behandlingen ville bli så anstrengende at pasienten måtte få et glass konjakk før behandlingen. «Forresten blir det såpass anstrengende også for meg at jeg bør ta et glass selv også», sa tannlegen – som kjent skal en ikke drikke alene!

Velsmakende munnvann

Tannleger og leger hadde hatt rett til å få utlevert spir. conctr. til teknisk bruk på kontoret. Det var en del misnøye blant myndighetene over denne retten, særlig for tannlegenes del. Flere av landets politimestre mente at denne adgangen ikke burde gjelde tannleger, og et flertall av tannlegene ble nektet å skrive ut spritresepter, trolig også sykebrennevin. Bakgrunnen for aksjonen blant politimestrene var nok at det foregikk misbruk, at «varene» ble benyttet til annet enn kontorbruk/munnvann. Og at slikt misbruk ganske utilslørt fant sted viser vel dette eksemplet på en slik resept, den er gjengitt i «Norsk farmaceutisk Tidsskrift»:

Resepten var til apoteket ledsaget av følgende: «Munnvannet ønskes så velsmakende som mulig.» Tannleger hadde høve til å få apotekene til å blande munnvann til bruk på kontoret, men i ovenstående resept framgår vel slik bruk som noe på siden; ratanjerot er en svakt rødfarget rot som gir en adstringerende smak, noe i retning av bittert brennevin. Og tilsetning av en liten del eteriske oljer skulle trolig gi noe god smak i tillegg til at apoteket er gitt frie hender til å lage smaken enda bedre. Det er likevel ikke umulig at medikamentet kunne brukes som munnvann, tross mistanke om at det lå et noe annet formål bak resepten.

Departementet snur

Nå ble ikke nektingen av sprit til teknisk bruk for tannlegene av lang varighet, og departementet gikk med på at tannleger fikk rett til å rekvirere inntil 30 liter spir. conctr. per år til kirurgisk og antiseptisk bruk; dette var før spriten ble denaturert med bensol eller andre tilsetninger. Hovedstyret førte en lang korrespondanse med departementet for også å få stadfestet den tidligere ordning med sykebrennevin, og i 1920 ble det i statsråd vedtatt at tannlegene skulle kunne rekvirere inntil 4 halvflasker brennevin per måned til bruk for pasienter på kontoret.

Det har ikke vært mulig å finne ut noe om endeliktet for sykebrennevinet. Trolig avgikk ordningen ved en stille død da brennevinsforbudet ble opphevet i 1927.