Ortodontister

Av Europas 300 000 tannleger utgjør ortodontispesialistene vel 10 000 eller 3,5 % av alle tannleger. I Norden er forholdstallet det samme, med unntak for Norge, der ortodontistene utgjør 5 %. En oversikt over antall ortodontister i de nordiske land fremgår av Tabell 2. I Norge arbeider majoriteten av spesialistene i privat virksomhet, mens flertallet av ortodontistene i de øvrige nordiske landene er offentlig ansatt.

Bemanningen i form av antall innbyggere per ortodontist varierer i Europa fra 1: 20 000 på Island til 1: 200 000 i Portugal (6). Tabell 2 viser at tilsvarende tall er 1: 25 000 for Norge og 1 på vel 30 000 for de øvrige nordiske land. En oversikt utarbeidet av den europeisk ortodontiforeningen European Federation of Orthodontic Specialists’ Association (EFOSA) for 20 europeiske land, viser at 12 av landene har et forholdstall på 1 til færre enn 40 000 innbyggere (6).

Behandling

Fordi bemanningen varierer i de ulike land er det også ulikheter i hvor stor andel av pasientene som blir behandlet av spesialist og hvor mange som behandles av allmenntannlege. I noen land, som Italia, Portugal, Spania og Østerrike, behandles mer enn halvparten av pasientene av allmennpraktiker, men i det store flertall av land utfører ortodontister det meste av behandlingene. I Norge utføres så godt som all behandling av spesialister, mens omtrent halvparten av behandlingene i Finland gjøres av allmenntannleger (Tabell 3). Danmark og Finland har nasjonale retningslinjer for utvelgelse av pasienter for behandling. I Norge har man etablert en behandlingsbehovsindeks som definerer retten til trygderefusjon.

I tillegg til klinisk arbeid utfører spesialistene i Norden også konsultativ og pedagogisk virksomhet samt forskning. I Norge er den pedagogiske virksomhet og forskningen ikke organisert og av lite omfang (Tabell 4).

Tannhelseteamets arbeidsoppgaver

I de fleste europeiske land er det ikke formell adgang for andre enn tannleger til å utføre ortodontisk arbeid i munnhulen. Av Tabell 3 framgår det at i alle nordiske land deltar tannhelsesekretærer (klinikkassistenter, tandsköterskor) og tannpleiere (mundhygienister) i gjennomføringen av den kliniske virksomheten, men i Norge er dette styrt gjennom refusjonssystemet ved at pasientene kun får trygderefusjon dersom ortodontispesialist er fysisk til stede og leder arbeidet. I Sverige deltar i tillegg ortodontisköterskor, en yrkeskategori som ikke er etablert i de øvrige nordiske land.

Det varierer noe hvilke arbeidsoppgaver som utføres av andre enn tannleger, både mellom landene (Tabell 5), men også i stor grad innenfor det enkelte land, og mest utbredt er dette i Danmark og Sverige. Avtrykk for modellfremstilling, røntgenopptak, instruksjon av pasienter og kontroll av munnhygiene er oppgaver som ofte utføres av andre teammedlemmer i alle land. I Sverige og Danmark gjelder dette i tillegg innsetting av fast apparatur og tilpasning av buer, i Sverige også tracing (måling) av profilrøntgenbilder. I Finland og Norge er det heller ikke så vanlig at andre enn tannleger setter inn (bonder) retainere, mens Norge er det eneste land der fjerning av fast apparatur som regel gjøres av tannlege.

Diskusjon

I Norge utviklet ortodontien fra 1950 – 60-tallet seg som en privat tannhelsetjeneste, mens den i de andre nordiske landene ble en del av det offentlige tannhelsetilbudet. I Norge har derfor ortodontisk behandling av barn vært den eneste tannbehandling av barn finansiert gjennom en kombinasjon av egenandeler og trygderefusjon, og selv om refusjonsordningen er bedret de senere år, er egenandelene fortsatt betydelige. I de øvrige nordiske land har behandling vært uten kostnader for dem som har fått behandling. Tabell 3 viser at dette ikke har medført forskjeller av betydning mellom landene i hvor stor andel barn som behandles. Trolig kan forskjellene være større innenfor det enkelte land (for eksempel Sverige (7)) enn mellom landene, og må tilskrives andre årsaker. At circa 1/3 av årskullene blir behandlet i land med så forskjellig organisering, kan tyde på at dette er en fornuftig behandlingsfrekvens.

Forskjellene i organisering kan derimot være årsak til at Norge skiller seg ut, både i Norden og i Europa for øvrig, ved at allmennpraktikere kun i ubetydelig grad utfører klinisk ortodontisk behandling (Tabell 3). Det har vært enklere og mer naturlig for spesialister ansatt i samme offentlige tannhelsetjeneste å delegere behandling til allmenntannleger i samme organisasjon, enn det har vært for norske private spesialister å delegere til offentlig ansatte tannleger.

Tabell 3 viser også at Norge har et noe høyere antall spesialister i forhold til folketallet enn de andre landene som ligger svært likt. Dette er naturlig, all den tid spesialistene utfører all klinisk behandling i Norge, og det i Norge også utføres færre kliniske arbeidsoppgaver av andre personellgrupper enn tannleger (Tabell 5). Det er sannsynlig at spesialister vil ha noe større effektivitet i ortodontisk klinikk enn allmenntannleger. Legger vi dette til grunn og kombinerer opplysningene i tabellene 2 og 3, blir antall tannlegeårsverk (spesialister pluss allmenntannleger) som brukes på klinisk ortodonti høyest i Finland, mens Sverige og Danmark blir liggende noe over Norges nivå. For Danmark er relevante tall ikke tilgjengelige, men kan antas å ligge mellom tallene for Finland og Sverige.

Undervisningen i ortodonti i tannlegestudiet er i de nordiske landene konsentrert vesentlig omkring forståelse av vekst og utvikling, bittovervåking og henvisning, og i mindre grad om aktiv behandling. Samme trend ses i resten av Europa, og er i samsvar med anbefalingene fra den europeiske organisasjonen av utdanningsinstitusjoner, ADEE (8). Flere undersøkelser (9 – 12) viser at spesialister i ortodonti gjennomgående oppnår høyere behandlingskvalitet enn allmenntannleger. Erfaringer fra de nordiske landene tyder i tillegg på at det totalt går med flere tannlegeårsverk ved økt delegering til allmenntannlege. Det kan derfor synes fornuftig i størst mulig grad å bruke spesialister til klinisk behandling og dimensjonere spesialistutdanningen deretter under forutsetning av at det skjer en god geografisk fordeling av spesialistene i det enkelte land.

Allmenntannleger og tannpleiere kan da perfeksjonere sin viktige rolle innen bittovervåking og henvisning i samsvar med den undervisning de har fått i sine respektive studier. De vil også, sammen med tannhelsesekretærer og (i Sverige) ortodontiskøterskor, ha viktige funksjoner i utviklingen av effektive og kvalitetsbevisste tannhelseteam i ortodontipraksisene. Andre artikler i dette temanummeret om ortodonti behandler dette området (12,13). I tillegg har allmenntannlegen en betydelig rolle i samarbeidet med ortodontisten om den orale rehabiliteringen av både barn og voksne med ulike typer behandlingsbehov, og to artikler er viet dette temaet (14,15).

Takk

En varm takk til Susanne Siersbæk-Nielsen, Preben Dømgård, Terttu Pietilä, Jon Olav Aabakken og Lars Medin som på vegne av ortodontiforeningene i Danmark, Finland, Norge og Sverige har bidratt med informasjon om ortodontivirksomheten i de ulike landene.