Krone-rotfraktur

Disse frakturene har ofte et skrått forløp som kan ha dypeste begrensning under bennivå, og dette hindrer tilgjengeligheten ved restorativ terapi. En kirurgisk frilegging og kroneforlenging for å muliggjøre kroneterapi innebærer en negativ effekt på forholdet mellom krone- og rotlengde, og det kan føre til redusert benfeste både for den affiserte tann og nabotennene og gi ujevn gingival kontur. En ortodontisk erupsjon av tannen vil kunne bringe frakturområdet ut av det alveolære ben. Imidlertid vil det omgivende vev følge tannens bevegelse i et tilnærmet 1:1-forhold (5), og en kirurgisk korreksjon er vanligvis nødvendig før kroneterapi. Resultatet etter pedodontisk, endodontisk, ortodontisk, kirurgisk og protetisk behandling av skråfraktur med palatinal begrensning under bennivå er vist i Figur 1.

Et alternativ til den preprotetiske ortodontiske erupsjon kan være å foreta en kirurgisk reposisjonering av tenner med skråfraktur (intraalveolær transplantasjon) (6,7). Et eksempel på hvordan den frakturerte tannen kan gjøres tilgjengelig for kroneterapi er vist i Figur 2. Endodontisk behandlede tenner, der det er mulig å forandre posisjonen kirurgisk uten traumatisk effekt på rotoverflaten, vil være indisert for slik behandling. En rotasjon av tannen kan gi en bedre tilpasning mellom det frakturerte områdets kontur og den marginale benrands forløp (Figur 2).

Rotfraktur med komplikasjoner

Tenner med rotfraktur har ofte god prognose i et langtidsperspektiv (8), men pulpanekrose og inflammasjon opptrer i hvert fjerde tilfelle (9). Dersom frakturen er i rotens cervikale parti har Cvek og medarbeidere vist at halvparten av tennene var gått tapt etter 6 år, men de anbefaler likevel en konservativ tilnærming til behandling (10). Dersom det oppstår komplikasjoner i form av inflammasjon og tap av periodontalt feste hos individer i vekst, kan ortodontisk erupsjon av det apikale rotfragment gi mulighet for kroneterapi. De ortodontiske kreftene må forankres i dette fragmentet (Figur 3).

En individuell vurdering må ligge til grunn for hvorvidt det er indikasjon for å bevare den resterende apikale del av roten. En positiv effekt av ortodontisk erupsjon av fragmentet vil være at det reetableres en normal alveolær benhøyde (Figur 4). Selv en relativt begrenset del av roten kan benyttes som grunnlag for kroneterapi, og ved eventuelt senere tap av tannen vil man ha et godt utgangspunkt for implantatprotetisk behandling. Tidlig fjerning av frakturerte tenner hos unge individer vil føre til vevstap i perioden før permanent restorativ terapi kan gjennomføres.

Ankylose

Spesielt ved traumer som gir intrusjon av tenner, er risikoen for komplikasjoner i form av pulpanekrose og ankylose betydelig (11). På lang sikt er konsekvensene av ankylose en utvikling av infraposisjon, progressiv resorpsjon av roten og ofte tap av tannen. Ulike strategier har vært foreslått som behandling ved ankylose. Disse omfatter protetisk erstatning (12), bevaring av det alveolare ben ved at den koronale del av tannen fjernes og roten bevares som et utgangspunkt for bedre protetisk rehabilitering senere (13), og ortodontisk erupsjon etter at tannen er mobilisert ved kirurgisk luksasjon (14). Det er foreløpig mangel på undersøkelser som kan gi sikkert grunnlag for behandlingsavgjørelser på dette området, men generelt er langtidseffekten av de ulike behandlingstiltakene usikker. Et behandlingsalternativ som kan benyttes for å korrigere ankyloserte tenners infraposisjon, er å forflytte ankyloserte tenner med omgivende vev kirurgisk ved å foreta osteotomier (Figur 5) (15,16). Dette forutsetter at den ankyloserte tannen ikke viser uttalt erstatningsresorpsjon. Det er også vist at ankyloserte tenner kan forflyttes med distraksjonsapparatur (17,18).

Ektopiske incisiver

Et traume mot melketennene kan føre til ulik grad av ektopi av permanente incisiver. Selv ved markert displassering av tannanlegget vil det vanligvis la seg gjøre å korrigere tannen ved ortodontiske og kirurgiske metoder (19 – 21). I sjeldne tilfeller kan det oppstå komplikasjoner som gjør det nødvendig å ekstrahere den ektopiske tannen og finne en protetisk løsning (Figur 6).

Tap av tenner

Ved tap av tenner etter traumer kan ortodontisten bidra i planleggingen både med vurdering av behandlingsalternativer der det også tas hensyn til eventuell malokklusjon, og å legge til rette for bedre resultat av kirurgiske og protetiske løsninger. Noen ganger kan det være indikasjon for ortodontisk lukning av luken etter tap av incisiv (22), eller å erstatte den tapte tannen ved å transplantere en premolar til området (23). En kombinasjon av disse metodene kan gjøre det mulig å rehabilitere tannsettet slik at pasienten ikke behøver protetiske erstatninger (Figur 7). Denne typen behandling fører også til at det reetableres normalt alveolært ben og bløtvev.

Resorpsjon av tenner

Det er en relativt hyppig forekommende komplikasjon ved ektopiske maksillære hjørnetenner at nabotennene resorberes (24). I ekstreme tilfeller kan tenner gå tapt, og det kan synes som om dette særlig skjer når det foreligger en generell disposisjon for rotresorpsjon hos pasienten. Ved tanntap kan det i tillegg til protetiske erstatninger være aktuelt å vurdere transplantasjon av tenner, ortodontisk lukning av lukene eller en kombinasjon av dette (Figur 8).

Agenesier

Ved agenesi av den laterale incisiv i overkjeven viser undersøkelser at ortodontisk lukning av luken gir bedre periodontale forhold i området enn protetiske erstatninger gjør (25,26). En diskusjon av fordeler og ulemper med transplantasjon av tenner og ortodontisk lukelukning versus implantatforankret erstatning er gitt annet sted (27).

Ved multiple agenesier er interdisiplinær planlegging og behandling ofte av stor betydning (28,29). Slike behandlinger kan strekke seg over flere år, og det kan være nødvendig med temporære erstatninger før behandlingen kan avsluttes. Ortodontistens rolle i behandlingen kan bestå i å flytte de eksisterende tenner til en gunstigst mulig posisjon for at et godt protetisk resultat skal kunne oppnås. Dersom man har et valg mellom å skape luker for tannerstatninger i en anterior eller posterior del av tannbuen, bør hensynet til langtidseffekten på den gingivale anatomi være med i vurderingen. Omkring naturlige tenner vil det oftest være normale gingivale forhold, mens det ved implantatforankret protetikk ville kunne skje endringer over tid (30). Figur 9 viser et eksempel der det er valgt å lukke luker ortodontisk på høyre side i overkjevens front, mens den laterale incisiv er erstattet med implantatforankret krone på venstre side hos pasient med multiple agenesier.

Mineraliseringsforstyrrelser

Mineraliseringsforstyrrelser forekommer i flere former og i ulik grad. Ortodontisten kan inngå i det tverrfaglige samarbeidet dersom det også er behov for behandling av malokklusjon. Figur 10 viser en pasient med alvorlig grad av amelogenesis imperfekta der det var nødvendig med kroneterapi for å unngå tap av tannsubstans før ortodontisk behandling kunne gjennomføres. I planlegging av behandlingen ble det lagt vekt på at protetikken ble utformet slik at tannstilling og malokklusjon ble beholdt. Dermed kunne et bedre sluttresultat oppnås etter den ortodontiske behandlingen.