Jakten på ny tannlege

Tidende har snakket med en mannlig hivpositiv som har lett lenge og vel etter en ny tannlege i Oslo. Jakten startet i april 2006, og per desember 2006 har han fortsatt ikke vært hos tannlegen. Dessuten har han brukt vel så lang tid på å komme seg inn i det norske trygdesystemet igjen, etter noen års opphold i Storbritannia.

– Det er akkurat som om ingen vet hvordan ting fungerer, og ingen har kunnet rettlede meg, verken ved mitt lokale trygdekontor på Frogner, eller på Stovner, dit jeg ble henvist, fordi de skulle ha greie på saker som handler om folk som har falt ut av systemet etter utenlandsopphold.

Når det gjelder tannbehandling, er jeg blitt fortalt at jeg skal ta kontakt med tannlegevakten på Tøyen, for å få behandling på sosialkontorets regning. Men det jeg er ute etter, er en fast tannlege, som kan behandle meg på en god måte ut fra den diagnosen jeg har og som den pasienten jeg er, og som vet hvilke rettigheter jeg har når det gjelder trygderefusjon. Jeg har ringt rundt på egen hånd til privatpraktiserende tannleger, og etter hvert etter tips fra andre hivpositive. Noen kjenner til tannleger som gjerne tar inn hivpositive pasienter, men som har rykte på seg for å være dårlige tannleger. Det sies at de trenger nye pasienter og at de dermed ikke er så nøye på dette med hiv. Jeg vil ikke ha en dårlig tannlege. Andre tannleger er visstnok kjent for å kjenne trygdesystemet ut og inn, og for at de er gode til å skaffe refusjoner. Heller ikke dette står øverst på min ønskeliste. Jeg vil først og fremst ha en dyktig tannlege, og en som også kan regelverket når det gjelder trygd. Å finne det har hittil tatt meg trekvart år.

– Hvilke andre opplevelser har du hatt i løpet av dine ringerunder?

– Jeg har snakket med tannleger som har en eller to hivpositive pasienter, men som ikke ønsker flere, av frykt for å bli stigmatisert som «hivtannleger». Jeg tenkte også etter hvert at det kunne være et forsøk verdt å prøve en innvandrertannlege, i den tro at de skulle være mer åpne. Jeg prøvde et par ikke-norske tannleger, og der fikk jeg virkelig en følelse av hvordan det er å være innvandrer – som de trodde jeg var. Antagelig på grunn av finnmarksdialekten. De forsto i hvert fall ikke hva jeg sa, og trodde at jeg ikke var norsk. Uten trygderettigheter og uten å bli ønsket velkommen endte det med at jeg ble henvist til sosialkontoret og tannlegevakten på Tøyen nok en gang.

– Hva gjør du nå?

– Nå ser det ut til at jeg kommer skikkelig inn i det norske trygdesystemet fra nyåret. Og jeg har ikke gitt opp å finne meg en tannlege som vil ha meg som pasient, og som jeg kan føle meg vel med å gå til i årene fremover, avslutter han.