Behovsutredninger

Fra midten av 1960-tallet ble utdanningen av kjeveortopeder trappet kraftig opp etter initiativ fra Stortinget og det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet. Økningen ble imidlertid etter hvert så stor at det oppstod bekymring for at det ville bli en betydelig overkapasitet. Et utvalg ledet av Johan Hojem leverte i 1980 en innstilling til Helsedirektoratet, der det ble trukket opp retningslinjer for utdanning av spesialister i perioden 1980 – 2000 (5). Behovet ble estimert til 4 – 5 nye kjeveortopeder per år frem til 1990 og 3 – 4 per år i perioden 1990 – 2000. Utvalget mente kapasiteten for utdanning til norsk tannhelsetjeneste burde være fleksibel. Disse normene ble lagt til grunn ved fakultetene i Bergen og Oslo, og ledig kapasitet ble benyttet til å utdanne søkere fra utlandet. I et samarbeid mellom Norsk Kjeveortopedisk Forening (NKF) og fakultetene ble nye beregninger foretatt i 1991 (6) og 1998 (7).

Behovsutredningen fra 1998 konkluderte med at det på grunn av naturlig avgang ville oppstå et stort behov for nye spesialister frem mot 2015. Dersom det ved hvert av de to fakultetene ble tatt opp ni «norske» kandidater hvert tredje år (tilsvarende en gjennomsnittlig produksjon av seks nye spesialister per år) ble det beregnet at det mot slutten av perioden ville være tilnærmet det samme forholdstall mellom antall kjeveortopeder og antall 12-åringer som i 1998. Beregningene ble basert på en behandlingsfrekvens på 35 % og en pensjonsalder på 67 år.

En arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedirektoratet utreder for tiden behovet for spesialister og har lagt til grunn en svensk beregningsmodell (4). Ifølge disse beregningene vil det bli en underdekning frem til 2020 ved en utdanningskapasitet på åtte kandidater per 3-årig kull i Bergen og Oslo, noe som tilsvarer en utdanning av litt over fem kandidater per år i gjennomsnitt.

Utdanning av spesialister etter 1990

Tabell 1 gir en oversiktover utdanning av spesialister ved fakultetene i Bergen og Oslo fra og med opptaket i 1991 frem til kullet som ble uteksaminert juni 2007. Det fremgår at en relativt stor andel av kandidatene på 1990-tallet var utenlandske tannleger og at noen av disse fortsatt er virksomme i Norge i dag. Fra og med opptaket 2000 er det, i tråd med anbefalingene i behovsutredningen fra 1998, i hovedsak blitt utdannet spesialister for tannhelsetjenesten i Norge.

Både på 1990-tallet og i perioden etter 2000 ble det i gjennomsnitt utdannet 5,8 spesialister årlig. Av disse har antallet som har etablert seg i Norge, økt fra gjennomsnittlig 3,3 per år i den første perioden (1994 – 2001) til 5,2 i den andre perioden (2003 – 2007). Fra høsten 2007 vil det til sammen være 16 kandidater under utdanning, alle «norske».

Kjeveortopedisk spesialistpraksis 2007

Som ledd i arbeidet med stortingsmeldingen om tannhelsetjenesten er det på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet en rapport om kjeveortopedisk spesialistpraksis i desember 2006 (8). Formålet har vært å belyse de fordelings- og kostnadsmessige sider ved det kjeveortopediske behandlingstilbudet i Norge. Kjønns- og aldersfordeling for populasjonen av kjeveortopeder og for respondentene i undersøkelsen (svarprosent 74) fremgår av Tabell 2. Nesten en tredjedel er over 60 år, og omtrent 90 % er virksomme i ren spesialistpraksis. På landsbasis er antall 12-åringer per kjeveortopedårsverk 370, og det er relativt liten variasjon mellom ulike geografiske områder. Andelen kjeveortopeder som er 60 år og mer varierer mellom geografiske områder, fra 56 % i Agder-fylkene til 13 % i Troms og Finnmark.

I spørreundersøkelsen som lå til grunn for rapporten, ble kjeveortopedene bedt om å angi hvor lenge pasientene står på venteliste før behandling og hvordan de vurderte pasienttilgangen. I gjennomsnitt var ventetiden 4,7 måneder, og 79 % av kjeveortopedene svarte at ventetiden var seks måneder eller mindre. Kun 4 % anga at pasientene måtte vente mer enn ett år. De fleste spesialistene (71 %) opplevde ingen konkurranse om pasientene. Kjeveortopedenes egen vurdering av behov for nye spesialister viste at omtrent en tredjedel mente at det var behov for vesentlig (12 %) eller en liten (22 %) økning. Et flertall (58 %) mente dagens antall burde opprettholdes, mens 8 % vurderte at antallet kunne reduseres.

Utviklingstrekk

For å se om det har skjedd endringer i drift av praksis, er data fra rapporten i 2006 sammenholdt med lignende undersøkelser utført i 1992 (9) og 2001 (10) (Tabell 3). Både undersøkelsene i 1992 og 2006 hadde høy svarprosent (77 % og 74 %) og antas å gi et representativt bilde av situasjonen. Den lave svarprosenten (26) i 2001 kan skyldes at det i tillegg til opplysninger om praksisdrift også ble bedt om en relativt omfattende og arbeidskrevende pasientregistrering. Kjeveortopedenes årlige arbeidstid har vært stabil i perioden, mens det har vært en økning av tannhelsesekretærer og tannpleiere. I hele perioden har et flertall av kjeveortopedene (70 – 77 %) ment at pasienttilgangen har vært passende.

Antall nye pasienter per år viser en klar økning, og det er også en viss økning i antall pasientbesøk per dag. Derimot er det en tendens til at total behandlingstid for hver pasient er redusert, og det samme gjelder antall besøk for hver pasient. Voksne pasienter utgjør en mindre andel av pasientene i dag enn for 15 år siden (Tabell 3).

Diskusjon

Den lenge varslede reduksjonen i antall praktiserende kjeveortopeder på grunn av pensjonering har muligens begynt å få effekt. NKFs medlemsregister viser at det i 2007 er 160 yrkesaktive kjeveortopeder i Norge under 67 år. Imidlertid er det mange kjeveortopeder på 67 år og mer som fortsatt praktiserer, og den reelle pensjonsalderen representerer en usikker faktor i behovsberegningen.

Tallene som er presentert her, tyder på at den enkelte kjeveortopeds arbeidstid har vært relativt stabil over en lengre periode. Derimot ser det ut til å skje endringer i praksisdriften. Tallene viser tendens til et økt pasientvolum i den enkelte praksis. Dette må ses i sammenheng med den økningen som har skjedd i assistanse, men kan også i noen grad ha sammenheng med den teknologiske utviklingen som gir lavere tidsbruk på den enkelte behandling. Større effektivitet har gjort det mulig å opprettholde behandlingstilbudet til tross for at det har vært en økning av årskullet 12-åringer med ca. 10 000 i løpet av den siste 10-årsperioden. Tilpasning av praksisdriften til den aktuelle etterspørselen kan også være en av forklaringene på kjeveortopedenes egen vurdering av at tilgangen på pasienter er passende og at ventetiden på behandling er relativt kort.

En annen usikkerhetsfaktor i beregningen av utdanningsbehov er mobilitet over landegrensene. Svært få kjeveortopeder har forlatt Norge, mens en del utenlandske spesialister har etablert seg i landet de senere årene. Disse ulike usikkerhetsfaktorene tilsier at tilstrekkelig tilgang på kjeveortopediske tjenester til befolkningen ikke løses ved at det bare utdannes et optimalt antall ut fra beregninger på nasjonalt nivå. Oppmerksomheten må særlig rettes mot å sørge for en god spredning av spesialistene.

To virkemidler for å oppnå spredning har vært tatt i bruk de siste årene. En nasjonal opptakskomité som bl.a. tar hensyn til geografiske behov, innstiller til opptak av kandidater. Utdanning som kan skje uten at kandidaten behøver å flytte hjemmefra, har også vært ansett som et virkemiddel. Som en konsekvens av dette har fakultetet i Oslo nå for andre gang iverksatt desentralisert utdanning i kjeveortopedi for å bidra til tilgang på spesialister i områder med særlig stort behov. Fordi behovet for spesialister vil melde seg i stadig nye områder, må de desentraliserte oppleggene etter hvert legges til nye steder.