Materiale og metode

Undersøkelsen ble utført i månedsskiftet januar/februar 2007. Et registreringsskjema ble sendt spesialistene for utfylling. Skjemaet inneholdt spørsmål om endodontisten selv og ved praksisen, som arbeidsmengde og arbeidstid i praksis og honorarer for ulike konsultasjoner og prosedyrer.

Datainnsamlingen ble utført av Seksjon for samfunnsodontologi ved Det odontologiske fakultetet i Oslo. Så å si alle endodontister i Norge er medlemmer av Norsk endodontiforening. Medlemslisten i Norsk endodontiforening omfatter 55 medlemmer, hvorav 46 har spesialutdanning i endodonti. Av disse 46 med spesialutdanning var 43 tilgjengelig for undersøkelsen (frafall grunnet arbeidet i utlandet og feil e-postadresser). Av den relevante populasjonen på 43 endodontister ble 31 registreringsskjema returnert, noe som gir en svarprosent på 72.

Respondentene ble purret to ganger, samtidig som styret i Norsk endodontiforening ga sin tilslutning til undersøkelsen og anbefalte sine medlemmer å delta. Samtlige medlemmer i Norsk endodontiforening har registrert sin e-postadresse, og denne ble brukt for rekruttering til undersøkelsen.

Den prosentvise fordelingen av respondentenes alder og kjønn i vårt materiale er lik fordelingen blant alle endodontister (Tabell 1). Andelen endodontister med praksis i Oslo er noe lavere i datamaterialet enn i populasjonen, mens andelen endodontister som praktiserer på Østlandet for øvrig, er noe høyere.

Resultater

Diskusjon

I lov om tannhelsetjenesten står det eksplisitt at fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelig for alle som bor i fylket (7). I den foreliggende studien har vi undersøkt den geografiske fordelingen til én av spesialitetene, nemlig endodonti. Endodontistene er, som de fleste spesialiteter innenfor odontologien med unntak for kjeveortopedene, geografisk skjevfordelt (8). Mye av skjevfordelingen av endodontister kan forklares ut fra finansieringssystemet for utdannelsen av spesialistkandidatene. Det har vært svært lite offentlig finansiering av utdannelsen. Derfor har kandidatene som oftest vært nødt til å finansiere sine studier ved å arbeide i privat praksis ved siden av. Dette er lettest å få til for dem som allerede er etablert med bosted og praksis i områdene hvor de odontologiske fakultetene ligger. Slik har vi en naturlig forklaring på opphopningen av endodontister i Oslo- og Bergens-områdene.

En jevnere geografisk fordeling av spesialistene tilsier en mer overordnet politikk der finansieringen av spesialistutdannelsen vil utgjøre ett av trolig flere elementer. Det er heller ikke slik at fravær av endodontister betyr fravær av et endodontisk behandlingstilbud. Allmenntannlegene utgjør den sentrale personellressursen i tannhelsetjenesten, og de utfører også brorparten av endodontibehandlingen. I en befolkningsundersøkelse fra 1993 oppgav nesten 10 % av voksenbefolkningen at de hadde fått utført endodontibehandling hos en allmenntannlege i løpet av det siste året (9). Det samlede tilbudet av tannlegetjenester (offentlig og privat) er nokså jevnt fordelt utover landet (10). Dette betyr at tilgjengeligheten til den endodontibehandling som tilbys i allmennpraksis, trolig er tilsvarende jevnt fordelt. Det er behandling, som krever spesialistkompetanse fra endodontistene, som i dag er geografisk skjevfordelt.

Endodontistene arbeider i stor utstrekning i gruppepraksis med allmenntannleger og andre spesialister. Dette er forskjellig fra allmennpraksis, og fra kjeveortopedene, der en mye høyere andel arbeider i solopraksis (11 – 12). Endodontisk behandling inngår ofte i tverrfaglig samarbeid med andre spesialister og/eller allmenntannleger. Dette synes derfor svært hensiktsmessig. Fra pasientenes synspunkt kan det gi både tidsbesparelser og ekstra trygghet når de vet at deres behov for spesialisttjenester kan ivaretas innenfor praksisen som gir dem rutinebehandling.

Honorarene varierer etter behandlingens omfang og art, og det er variasjon mellom endodontistene i deres honorarer for ulike typer behandlinger. Et hovedinntrykk er likevel at variasjonen i honorarene for samme type behandling ikke er påfallende stor. Dette reflekterer trolig at kostnadene ved å drive endodontisk praksis ikke varierer mye praksisene imellom. Det ytes nesten ikke trygderefusjoner til endodontisk behandling i dag, og honorarene som presenteres i tabellene 5 og 6 angir derfor pasientenes egne kostnader. I Stortingsmeldingen om tannhelsetjenesten bebuder regjeringen at det kan bli økte trygderefusjoner for tannbehandling for dem som trenger det mest (13). Dersom endodontibehandling blir omfattet av fremtidige trygdeordninger, kan nivåene på honorarene som rapporteres i denne undersøkelsen være et godt utgangspunkt for en diskusjon om hvor nivået på egenandelene i disse ordningene bør ligge.

Takk

Forfatterne ønsker å takke alle endodontister som deltok i undersøkelsen, og styret i Norsk endodontiforening som har stimulert medlemmene til å delta. Undersøkelsen er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet. Artikkelen bygger på en rapport som ble utarbeidet i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om tannhelsetjenesten.