Inger Toverud

Kjære Inger

Takk for at vi fikk være venn med deg i mange år. Du var vakker utvendig og innvendig. De siste ukene du levde ba du meg ringe ofte for å få le litt. «Det er så deilig å le, og nå er det vanskelig å komme på noe morsomt». Det var ganske vanskelig for meg også, men jeg syns det var det minste jeg kunne gjøre og vi lo mye og jeg gråt mye. Men ikke du. «Jeg har hatt sånt et flott liv, jeg er så takknemlig». Jeg er så lei for at jeg gråter, sa jeg. «Neida, det liker jeg godt, jeg ville ha grått over deg også hvis rollene var byttet om. Tenk å må dø hvis ingen gråter».

Siste gangen vi lo riktig godt var den siste tirsdagen i ditt liv da jeg fortalte fra Høylandet-revyen og monologen til han som vant den klassen. Han ga seg ut for polsk jordbærplukker og poengene haglet.

Mest lo vi av at han brukte faren sin som fugleskremsel fordi han var for stiv i ryggen til å greie å plukke. Inger og jeg hadde svært like fedre. Gamle, tynne og seige og svært glade i sine døtre og i å hjelpe dem. «Vi brukte dem iallefall ikke til fugleskremsel,» sa Inger. Men de hadde egnet seg, sa jeg og dermed lo vi enda mer.

Heldigvis fikk vi tatt vår store Peru-tur, og å reise med Inger vil jeg savne resten av livet. Da vi startet på Inka-trail til Macchu Piccu spiste vi utendørs frokost etter en forskrekkelig busstur. Inger var totalt usnobbet, men du verden hvordan det så ut der. Marsvina fløy rundt bena på oss, klare for neste middag, og campingstolene vi satt på holdt bare på godviljen. Da sa Inger: «Jeg kjenner mange som ikke ville ha spist her!» Og så spiste vi godt. Vi ble enige i vår siste lange telefonsamtale om at hvis det er flere liv og vi kommer tilbake så vil vi være indianere i Andesfjellene og hoppe og danse og strikke luer. Og spise marsvin som festmat.

Liv syns vi må ta med at Inger var så klok og i harmoni med seg sjøl og dermed med verden rundt seg. Og at hun var en av Norges beste tannleger.

Vi kvinnelige tannlegene i vår beste alder har et jentekollegaforum hvor Inger var en lysende stjerne. Da vi var på Svenner fyr og holdt på å bli historie i uvær med forlis med ca. 40 kvinnelige tannleger, sa Inger: Neste år må vi ha fast grunn under beina, vi drar til Folldal. Og så arrangerte hun i direktørboligen, i Folldal. Hun var tannlege for Den offentlige tannhelsetjenesten i Folldal i to år i to lange dager annenhver uke fordi det ikke var tannlege der, og stortrivdes sjølsagt. Det viser også hennes sosiale legning og at vi må hjelpe hverandre i nødens stund.

Hun var også kongelig hoffleverandør av bringebær (og kirsebær).

Hennes siste kamp var å overleve sin datters bryllup. Den siste lørdagen deltok hun lykkelig i bryllupet og så sovnet hun natt til mandag og våknet ikke mer. Inger var humanetiker med bisettelse på Dale-Gudbrands gård med et kongelig oppmøte. Og Jon holdt en tale som var en dronning verdig. Inger skammet seg over hvordan vi behandler våre nye landsmenn og det ville ha gledet henne at det i bisettelsen kom inn over 40 000 til NOAS.

Gunnlaug har funnet et dikt av Falkeid som hun vil ha med til Inger, og med det sier vi tre venninnene og alle dine andre kollegavenner:

TAKK

Lyset viklet du av deg,

en kokong av solskinn.

Der du gikk overlevde sommerdagen.

Mørket hadde ingen sjanser.

Det satt innerst i løvet, nederst i krattet

og mumlet om en skyggefull uvirkelighet

ingen lot seg skremme av.

Da du dro

La du godværet etter deg

som en silketråd gjennom skogen.

God å holde i for den som skal ta seg fram.