Siste nytt om medisiner

Johan Blomgren er klinikksjef ved oralmedisinsk klinikk ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Östra Sjukhuset i Göteborg. Han er svensk overtannlege og sertifisert innen oral medisin, og har utviklet sin kunnskap om farmakologi gjennom mer enn tyve år. Han vet alt om legemidler som benyttes innen tannhelsetjenesten, hvordan de virker, og hvordan de virker sammen med andre medisiner. Det skriver han bøker om, til nytte for svensk tannhelsepersonell. Dessuten er han forsikringstannlege. Om han får tid til å behandle pasienter?

– Ja, det er helt nødvendig. Ellers er jeg ikke troverdig. Jeg må følge med og være oppdatert på nye pasienttilfeller for å kunne snakke om hvordan vi gjør det. Det holder ikke å bare basere seg på gammel kunnskap og snakke om hva man burde gjøre. Her ved oralmedisinsk klinikk er vi tre tannleger som behandler pasienter, og vi har mye å gjøre. Selv bruker jeg 20 timer i uken på pasientbehandling. De aller fleste er ikke innlagt her, men henvist fra egen tannlege. Å være sykehustannlege betyr at man behandler pasienter med avvikende tilstander, risikopasienter og alvorlig syke mennesker, ikke at man gir vanlig tannbehandling til sykehuspasienter.

– Hvordan ble du interessert i farmakologi?

– Det begynte tilfeldig, straks etter at jeg begynte som sykehustannlege, som også var en tilfeldighet. Det var rett og slett et vanskelig arbeidsmarked for tannleger i Sverige på 70- og 80-tallet. Jeg var ferdig utdannet tannlege i 1981 og jobbet både offentlig og privat noen år, før jeg flyttet til Göteborg i 1984. Da fikk jeg ingen annen jobb, og det er jeg glad for nå, for jeg kunne virkelig ikke tenke meg noen vanlig tannlegejobb.

Noe av det første jeg erfarte som sykehustannlege var at jeg ga instruks om hvilke medisiner en pasient skulle ha. Men da jeg kom tilbake tre dager senere, var ingenting gjort, og pasienten hadde det like dårlig. Det viste seg at legemiddelet jeg hadde gitt instruks om, ikke fantes på listen til sykepleieren som sto for medisineringen, og ingen ville forstyrre legen med dette. Resultatet var at pasienten ikke fikk den medisinen han trengte. Dette systemet likte jeg dårlig, og jeg skrev et brev til komiteen som hadde med disse listene å gjøre og foreslo at de skulle konferere med tannleger også, om hva listen skulle inneholde. Det endte med at jeg ble innkalt til deres neste møte, og siden har jeg vært med i den gruppen.

Etter hvert er det blitt til at jeg gir ut en bok hvert annet år om alle legemidler som brukes i tannhelsetjenesten, med anbefalinger av preparater til ulike typer tilstander. Boken har også en seksjon om lover og regelverk rundt legemiddelbruk; forskrivning, rekvirering, oppbevaring og slike ting.

I tillegg gir jeg ut en annen bok som tar for seg legemiddelanamnese i tannhelsetjenesten. Den er å sammenligne med den norske Felleskatalogen, men denne tar utgangspunkt i legemidler som brukes innen tannhelsetjenesten, inkludert naturmedisiner – og omtaler disse i kombinasjon med andre legemidler. Alle mulige kilder er konsultert for å gi en fullstendig oversikt over hva som er registrert av bivirkninger og interaksjoner. Så får tannlegen selv vurdere om det er så alvorlig at han eller hun vil ta hensyn til det, eller ikke.

Jeg tror tannhelsepersonell finner disse bøkene nyttige. Det er i hvert fall sånn at jeg har en følelse av at alle tannleger kjenner meg. Ikke av utseende. Men når de hører navnet mitt får jeg stadig reaksjonen: «Det er du! Du er boken». Dessuten har jeg hatt så å si hver eneste svenske tannlege som kursdeltaker etter hvert, tror jeg.

– Og nå blir det kurs for norske tannleger. Hva skal det handle om?

– Det skal handle om hvilke legemidler man skal bruke i ulike situasjoner. Det er et stort emne, og jeg kommer til å legge vekt på nyere internasjonal forskning og kunnskap. Det blir et klinisk rettet kurs, for jeg kjenner ikke detaljene i det norske regelverket, og kommer derfor ikke til å beskjeftige meg mye med slike ting.

Men jeg kommer til å si mye om antibiotika. Det er mitt hovedfelt. Jeg mener at antibiotika som profylakse brukes for ofte. I Sverige går utviklingen i mer restriktiv retning, mens tendensen kanskje ikke er så tydelig i Norge ennå. Jeg liker den utviklingen vi ser, og tror den er nødvendig. Ikke sånn å forstå at jeg er blant de mest pessimistiske. Jeg tror vi kommer til å ha gode midler til bruk i tannhelsetjenesten i lang tid fremover. Men det blir vanskeligere, og vi skal være forsiktige med hvordan vi bruker dem. Dette kommer jeg til å snakke om, i et perspektiv som tar hensyn til både pasient og samfunn, og med støtte i nyere forskning.

– Er det andre viktige temaer du vil ta opp?

– Ja, det er et tema til som jeg vil nevne spesielt, og det er pasienter på antikoagulasjonsbehandling. Tidligere var det sånn at tannlegen gjerne ba pasienten slutte med Varan eller andre slike midler før ekstraksjon, for eksempel. For å unngå blødninger. Men nå er man blitt mer oppmerksom på farene ved dette, og regelen er nå at tannlegen aldri skal røre medisineringen som en lege har satt inn. Vi har hatt flere tilfeller i Sverige, der pasienter har fått slag som følge av at tannleger har stoppet behandling med antiblodproppmedisin før tannbehandling. Vi gjennomførte derfor en studie som viste at det gikk fint å utføre tannbehandling uten at det oppsto blødningsproblemer, selv om man ikke stoppet Varanbehandlingen. Så nå er det aldri, i stedet for alltid som gjelder, når det er snakk om å ta pasienten av slike midler, og jeg er glad for paradigmeskiftet. Jeg tror også at enhver annen vil svare det samme hvis jeg spør hva som er verst – av blodpropp i hjernen og en blødning i munnen?

– Interaksjoner er et annet stort tema jeg vil ta opp. Hva skjer når man blander ulike medisiner? Her er det mye å snakke om, og det er ikke vanskelig å fylle minst én dag med bare det emnet. Men jeg kommer til å konsentrere meg om hva som skjer når vi setter inn preparater og om viktigheten av å spørre pasienten om hvilke medisiner han eller hun bruker fra før. Noen er veldig nøye under anamnesen og spør om alt mulig. Men de glemmer ofte det kanskje viktigste spørsmålet, om medisinbruk. Pasienten sier at han er frisk. De gjør ofte det, hvis de føler seg bra. Men det kan like ofte hende at de føler seg friske fordi de går på medisiner. Vet ikke tannlegen det, og setter inn et preparat, kan det i verste fall ende katastrofalt. Ikke at jeg skal hause dette opp, for det går som regel bra, selv om man gjør feil. Men likevel; det er én ting jeg gjerne vil hamre inn, og det er: spør!

– Hva med lokalbedøvningsmidler, vil du si noe om det?

– Ja, hvis jeg rekker. Det er ikke noe særlig kontroversielt der egentlig. Og det skjer få ulykker med det, inkludert adrenalin. Men det går an å diskutere litt rundt slike midler også. Likeledes bivirkninger. Det vil jeg snakke om; hva man kan se av bivirkninger i munnen av vanlige medisiner. Ikke om munntørrhet av psykofarmika nødvendigvis, for det vet alle. Men det er en god del andre ting man bør være oppmerksom på som tannlege. Og bare det kan også fylle en hel dag. Så vi skal få nok å gjøre, lover Johan Blomgren, som ønsker seg aktive og nysgjerrige kursdeltakere, og en dag med mange avbrytelser og spørsmål.