Det estetiske ved tingene

Estetikk stammer fra gresk og betyr «gjennom sansene», og er læren om det skjønne i kunst og natur. Estetikk brukes på folkeminne som et begrep for «smakfullt», «vakkert». Uttrykket «estetisk effekt» refererer til følelse av velvære utløst av estetiske kvaliteter. Den estetiske gleden skyldes ikke bare det visuelle inntrykket, men en helhetlig sansepersepsjon og etter hvert bearbeiding av sanseinntrykkene. Begrepet «estetisk» har positive konnotasjoner. Det assosieres med det vakre og skjønne, og er ingen nøytral betegnelse for utseende eller form. Det estetiske er tingenes evne til å skape gode forestillinger og følelser hos den som sanser. Det som er estetisk er vakkert. Det beveger oss og angår oss på en positiv måte. Det tilfredsstiller våre estetiske behov, slik velsmakende mat og god drikke tilfredsstiller ikke bare behovet for næring, men gleden ved et måltid. På tilsvarende vis som maten gir kroppen energi, så gir sanseinntrykkene mental styrke, energi og livsglede – eller kan, som giftig eller næringsfattig føde – bevirke det motsatte. Vi «trenger» neppe estetiske omgivelser på samme måte som organismen trenger mat, søvn og varme klær for å overleve. Men som mennesker trenger vi mer enn tilfredsstillelse av biologiske behov for å skape og sette pris på kultur og sivilisasjon. Som sosiale og kulturelle vesener modelleres vi av det som omgir oss, herunder estetikken og kunsten. Vi adlyder ikke som dyrene bare instinktive drivkrefter, vi blir det som kulturen og miljøet oppmuntrer oss til.

Sanseinntrykkene har betydning ikke bare for psykologiske funksjoner, om vi er glade eller triste, positive eller negative – om vi føler overskudd og egenverdi eller utbrenthet og overflødighet. Også atferden og den somatiske delen av kroppen blir berørt av det vi sanser og hva vi tenker om det. Pene rom og bygninger har ringvirkninger utover det umiddelbare behag. Vi oppfører oss på en måte som er tilpasset stedets utseende og det stedet symboliserer av for eksempel verdi, ansvar og betydning. Pene og velholdte steder blir sjeldnere ramponert. De innbyr til annen atferd enn omgivelser vi synes er stygge og lite velholdte. Dårlig vedlikehold gir et sjuskete inntrykk og signaliserer at aktiviteten som foregår der ikke er verdt å påkoste.

Estetiske preferanser

Noen egenskaper ved de fysiske omgivelsene foretrekkes i større grad enn andre. Seks egenskaper er trukket fram: «orden», «moderat kompleksitet», «innslag av naturelementer», «godt vedlikehold», «utsyn» og «harmoni/balanse». Steder som ikke er godt likt, kan beskrives med ord som «rotete», «lite eller for mye kompleksitet», «urytmiske» og «uharmoniske». At steder vi synes er vakre og at arkitektur vi liker skulle kunne virke inn på humør og helse kan skyldes at de utløser «positiv» tenkning og «gode» følelser. Kompliserte, utydelige og kaotiske sanseinntrykk kan føre til visuelt stress og gi opphav til somatiske og psykologiske plager (hodepine, angst, depresjon) (3, 4).

De fleste foretrekker verken det altfor kjente og enkle eller det altfor kompliserte, men noe midt i mellom. Det må være en viss spenning, nyhet og utfordring, samtidig som det ikke må være altfor uoverskuelig, urolig eller ukjent. Vi må gjenkjenne noe, men ikke som repetisjon. Estetikken må utfordre våre følelser på hjemmebane for å ha en selvstendig innvirkning på velvære, humør og helse.

Følelser og tanker henter nødvendigvis «råstoff» og får energi fra omgivelsene, også fra de estetiske kvalitetene. Arkitekturen kan utløse stemninger i oss ved sin ytre form, farge eller ornamentering. Eller den kan skape følelser og tanker fordi vi forbinder arkitekturen med ett eller annet, for eksempel stedet vi giftet oss, der vi begravde våre foreldre, eller der vi lærte noe interessant. Det kan også minne oss om noe mer generelt, om byråkratiet, bankvesenet, sykdom, makt eller kunnskap, og som vi kan ha positive eller negative holdninger til.

Venterommet som førsteinntrykk

I psykologien er det demonstrert eksperimentelt at visuelle inntrykk har forrang når vi skal prosessere ny informasjon for å vurdere det nye og ukjente. Det gjelder f. eks. når vi møter et menneske for første gang. Utseendet til den fremmede er det vi starter med når vi skal «plassere» vedkommende og danne oss inntrykk av hvem vi har med å gjøre. Den aller første visuelle informasjonen som mottas, er av særlig stor betydning for hva slags egenskaper vi tillegger det vi ser. I en studie av inngangspartiene til akuttavdelinger i psykisk helsevern har en sett nærmere på hva slags tanker og følelser inngangene utløser (5). En målsetting er å finne fram til arkitektoniske løsninger og utforme inngangspartiene på en måte som ikke støter de spesielt ømfintlige, sensitive og sarte, men som setter pasienter i en stemning som understøtter den øvrige behandlingen.

Umiddelbar fornemmelse av omgivelsene

Vi påvirkes av arkitekturen ikke bare når vi forholder oss til den bevisst. Vi fornemmer også ubevisst arkitekturen som for eksempel hard/bløt, varm/kald og tung/lett. Dette er innholdet i tolknings- eller vurderingsskjemaet vi bærer med oss, og som vi ordner eller kategoriserer sanseinntrykkene ved hjelp av. Inntrykkene ordnes i «skjema», dvs. knipper eller bunter av enkeltinntrykk som vi knytter sammen. Ser vi noe nytt, henter vi fram igjen det lagrede skjemaet. Vi drar med oss fortiden og kulturens foretrukne kategorisering av omgivelsene når vi reagerer på det nye. På denne måten fremkaller arkitekturens form, stoff, farge og andre egenskaper stemninger i oss som vi langtfra bare kontrollerer bevisst når vi står overfor for eksempel en ny bygning eller befinner oss i et nytt rom. Vi influeres av visuelle tegn også ved såkalt subliminal persepsjon. Forsøkspersoner ble mer aggressive og voldelige når de ble sinte i et rom med bilder av skytevåpen, selv om bildene ikke ble bevisst registrert.

For alle, riktignok i forskjellig grad, er arkitekturen en slags igangsetter og endog iscenesetter av den virksomheten som foregår i det høyere nervesystemet, det vil si det biologiske korrelat for de høyere psykologiske funksjonene.

På helseinstitusjoner er det særlig viktig med tiltalende miljø som gjør at pasienter, pårørende og ansatte opplever å bli tatt vare på. Kunstnerisk utsmykning og estetikk kan bidra til dette. Men ikke all slags kunst og utsmykking. Derfor må vi stille spørsmål om hva kunsten i en helseinstitusjon skal «gjøre» med dem som er der, hvilke følelser og tanker skal utløses?

Kirkekunsten har alltid hatt til hensikt å forsterke følelsene i kirkerommet, også for å fremme oppslutningen om religionen eller troen. De gamle teater- og konsertsalene hadde som formål å sette publikum i en bestemt (fest)stemning ved hjelp av gull, purpur og krystallysekroner. Men hva med sekulariserte, saklige og emosjonelt nøytrale offentlig bygg? Hvilke følelser skal provoseres fram og styrkes for eksempel på tannlegens venterom eller inne på klinikken? Hva bør kunstnerne, arkitektene og den som innreder rommet forsøke å oppnå med pasientene?

Lyse, vennlige, åpne, ryddige, estetisk gjennomtenkte og godt vedlikeholdte steder øker velværet, skaper trivsel og gode fellesskap. Det er en sammenheng mellom folks humør og vurdering av rommet de oppholder seg i. For eksempel får vi et mer positivt inntrykk av andre mennesker i rom vi synes er pene. En klassisk studie ble utført av Maslow og Mintz (6) Forsøkspersonene så på ansiktsfotografier av mennesker og skulle bedømme hvor glade og energiske de var. De samme fotografiene ble vist i tre ulike rom: et «stygt», et «nøytralt» og et «pent». Når ansiktene ble bedømt i den pene rommet, ble personene vurdert mer energiske og gladere enn når de samme fotografiene ble vurdert i det stygge rommet. En oppfølgingsstudie viste at de som gjennomførte eksperimentene, viste motvilje mot å være i det stygge rommet, de ble søvnige, irriterte og fikk hodepine. De i det pene rommet, gledet seg over å jobbe der, hadde større selvtillit og ville gjerne fortsette. Undersøkelsen er regnet som et klassisk eksempel på omgivelsenes påvirkning av folk, også uten at de er klar over det. Det er altså påvist sammenheng mellom folks gode humør og positiv vurdering av rommet de oppholder seg i, og dårlig humør med negativ romevaluering.

Vi får også mer lyst til å være sammen med andre mennesker i fysisk vakre omgivelser (7). Etter å ha sett bilder av estetisk tiltalende miljøer var forsøkspersoner mer villige til å hjelpe andre, enn hvis de hadde sett bilder av heslige omgivelser (8). I omgivelser som tilfredsstiller vår personlige smak, bedrer humøret seg, blodtrykket synker og svimmelhet, tretthet, smerte og bruk av beroligende midler reduseres, viser forskningsresultater fra 1990-årene (9). Undersøkelsene bekrefter det vi intuitivt føler, at omgivelsenes utforming og utseende påvirker humør og følelse av velvære og glede. Det er også en økende forståelse av hvorfor det er slik (10–12).

Vakre sanseinntrykk utløser gode følelser og tanker, som igjen influerer på somatiske og fysiologiske kroppsfunksjoner. Det er helsebringende å sanse noe vi synes er pent og dermed verdifullt: Blodomløpet, lymfesystemet og nervesystemet avhenger av sinnstilstanden, hva vi tenker på og hvordan vi føler. Sanseinntrykkene har dermed både direkte og indirekte betydning for helse og velvære, for følelsen av overskudd og energi.

Instrumentell kunst – kunst som redskap?

Når kunsten skal være tilpasset helseinstitusjonens funksjon, med krav om at den skal fremheve, illustrere og skape assosiasjoner, nærmer vi oss kravet om at kunsten skal være et redskap for å oppnå noe annet, nemlig skape bestemte følelser og tanker hos pasienter, pårørende og ansatte, at den for eksempel skal utløse glede, håp og optimisme, fremfor mismot, sorg og savn.

Det er grunn til å stille spørsmål ved billedkunstens egnethet for slike formål, og om det er riktig at kunsten bør ha mål utover seg selv, være et middel for vekking av bestemte tanker og følelser. Å etterkomme et slikt krav til kunstverket vil mange kunstnere betakke seg for.

Skal kunsten passe til aktiviteten

Hva betyr det at utsmykkingen skal tilpasses aktiviteten i helsebygget? Skal kunsten understreke det som forgår der, eller skal den tvert imot fjerne oppmerksomheten fra det? Begge deler kan være ønskelig, avhengig av hvordan man verdsetter og bedømmer det som foregår.

I vår kultur er som kjent død, lidelse og smerte noe de fleste frykter mer enn noe annet, og vi gjør alle mulige krumspring for å unngå lidelsen og døden. Kulturen har en nærmest sykelig angst for disse naturlige fakta i ethvert menneskes liv, at til glede hører sorg, at etter liv kommer død. Disse uomgjengelige kjensgjerninger tydeliggjøres mer i helseinstitusjonene enn ellers. Kanskje skulle disse eksistensielle fakta understrekes ytterligere gjennom kunsten i helseinstitusjonene? Utsmykkingen kunne vekke den eksistensielle angsten og lidelsen, og gjøre den til noe naturlig som følger med alvorlig sykdom og dårlige tenner. Kunsten kan brukes til å gjøre kroppens forfall og døden til noe like naturlig som livet. Den beskyttede tilværelsen i helseinstitusjonen kan være et passende sted å oppleve dette. Mange vil nok betakke seg for det, og ønske estetikk og kunst som gjør det motsatte: som distraherer og holder humøret oppe. Det er neppe noe galt i at kunsten gjør det mulig å komme på andre tanker, la ideene vandre og glemme for en stund det ubehagelige ved stedets funksjon. Det er mentalhygienisk å foretrekke fremfor en stadig og ytterligere påminnelse om kroppens forfall. I det minste bør kunsten og utsmykningen på venterommet være mest mulig nøytral og ikke minne om eller assosiere til eventuelt ubehag i en behandlingssituasjon.