Komplikasjoner

Komplikasjoner forekommer ved implantatbehandling. Det kan dreie seg om kirurgiske komplikasjoner, estetiske komplikasjoner og tekniske komplikasjoner slik som frakturer og løse distanser. Et tiltakende problem er at det ikke finnes reservedeler til implantatsystemene fordi de skiftes ut så raskt.

Periodontitt-pasienter har høyere risiko for komplikasjoner enn de med friske forhold. Også broer støttet på både naturlige tenner og implantater har en noe høye komplikasjonsrate. Til gjengjeld har man ikke problemer med verken endodontiske tilstander eller karies.

Peri-implantitt var temaet til Niklaus P. Lang fra Bern, Sveits. Implantater starter et nytt liv når de er plassert. Peri-implantitt oppstår raskt etter implantering, med de kjente periopatogene bakteriene. Ubehandlede dype lommer ved tenner i samme munn representerer en kontinuerlig kilde til patogener, og da lever implantatet farlig.

Mukositt – som tilsvarer gingivitt på en naturlig tann – ytrer seg som pseudolommer og sonderingsblødning («bleeding on probing» – BOP). Ifølge Lang kan man ikke bare overse tilstanden eller avvente utviklingen. Intet implantatsystem er plakkhemmende. Sonderingsblødning er trolig en bedre prediktor for infeksjonsproblemer enn det er ved naturlige tenner, selv om det er stor variasjon. Glem overbelastning som årsak til peri-implantitt – det er snakk om infeksjon, ifølge Lang.

Kjeveortopedisk implantologi

Kjeveortopedisk tankegang og teknologi kan brukes til å utvikle implantatstedet. Dette var temaet for Björn Zachrisson fra Universitetet i Oslo. Periodontiet og gingiva følger med tannen i stor grad når den utsettes for kjeveortopediske krefter. Det kan skapes nytt, modent ben, og i store mengder. Kjeveortopedisk teknikk er biologisk, og man kan samtidig korrigere malokklusjoner og feilstillinger. Man kan også bruke selektiv intrusjon og ekstrusjon for å modellere gingiva.

Zachrisson slo et slag for autotransplantasjoner, illustrert med kasus man skulle tro ikke var mulige, f.eks. behandling ved massive tanntraumer hos unge pasienter. Transplantater oppfører seg som en naturlig tann, og metoden har over 35 års oppfølging.

Implantatoverflater

Jan Eirik Ellingsen fra Universitetet i Oslo snakket om grunnforskningsaspekter i implantatutviklingen. Tidligere var det kort vei fra idé til implantatinnsetting, og vi har da også gjennomlevd en rekke mer eller mindre fantasifulle utforminger og materialvalg. Nå er vi blitt stående ved sylindriske implantater med gjenger, laget av titan. Det er en rekke utfordringer i implantatfeltet, blant annet å oppnå kort tilhelingstid og å håndtere implantering i ben med suboptimal kvalitet.

Overflatene på implantatene er viktige. Overflateegenskaper, slik som topografi og ruhet, gjør at celler reagerer ulikt i kontakt med implantatet. Den kjemiske sammensetningen, f.eks. fluormodifiserte overflatesjikt, gir god benvedhefting, noe som understøttes av laboratorieforsøk. Bionanoteknologi er aktuelt, der overflatene utformes hensiktsmessig på nanonivå, dvs. slik at de modulerer biologiske prosesser i gunstig retning.

Det er et meget stort markedstrykk innen implantater. Ellingsens råd var å kreve at firmaene gir basisdokumentasjon og kliniske data på sine systemer.

Dataassistert implantatbehandling

Bjørn-K. Brevik fra St. Olavs hospital i Trondheim ga et innblikk i dataassistert implantatbehandling. Dette er en teknologi der man lager en datamodell av pasientens kjeveområde og kan bestemme implantatenes posisjon på den. Når man er fornøyd, blir det laget en boremal («guide») som festes til pasientens kjever og som gir retning og dybde for oppboring og innsetting. Dette reduserer operasjonstiden betydelig, ned til f.eks. 20 minutter for 3 – 4 implantater. Blødningen reduseres også.

Datagrunnlaget for modellene kommer fra røntgendata generert av en medisinsk CT (computer tomografi) eller nyere «Cone Beam Volume Tomography» (CBVT). Det er mye datakonvertering og bearbeiding involvert, og verktøyet er absolutt ikke for nybegynnere. Teknikken tillater å lage prototyper og midlertidige konstruksjoner, men nøyaktigheten ved slik bruk kan forbedres.

Eirik Aasland Salvesen bruker dataassistert implantatinnsetting i sin praksis i Stavanger. Han poengterte at teknologien gir mye bedre muligheter for å planlegge mer på protetiske premisser enn tidligere. Det flerfaglige samarbeidet er viktig, og planleggingen bør gjøres sammen med protetiker og tanntekniker. Dessuten må hele tannhelseteamet engasjeres fordi det er ny terminologi og nye tenkemåter. Salvesen hadde brukt teknikken mest på hele overkjever. Circa 30 % av implantatene var direkte innsatt, men «tenner på timen» ble ikke brukt. Metodene krever at man behersker klassisk operasjonsteknikk, og at man er oppmerksom på at bløtvevet kan forstyrre innsettingen, siden det ikke avtegner seg tydelig på datamodellene.