Materiale og metode

Det ble utformet et enkelt registreringsskjema der tannlegene ble bedt om å oppgi praksisform, antall tannleger og tannpleiere som arbeidet i praksisen og deres tilknytningsform til praksisen. For de tannlegene som arbeidet i gruppepraksiser ble det spurt om hvordan kostnader og inntekter ble fordelt tannlegene imellom. Alle tannlegene ble bedt om å oppgi hvilken selskapsform praksisen var registrert under. Undersøkelsen ble ikke utført anonymt. Dette ble gjort for å unngå å belaste dem som allerede hadde svart ved purring.

De aktuelle tannlegene ble trukket ut fra Den norske tannlegeforenings medlemsregister. Totalt omfattet dette 2 618 allmenntannleger og spesialister i oral kirurgi, periodonti, kjeveortopedi, protetikk og endodonti. De tannlegene som hadde e-postadresse, fikk registreringsskjema tilsendt på e-post, de andre fikk det postalt. Det ble foretatt to purringer, samtidig som undersøkelsen ble omtalt i NTFs Tidende og på Tannlegeforeningens hjemmeside (7 – 10). Det kom inn 1 469 svar, noe som gir en svarprosent på 56. Blant de innkomne svar var det 195 fra spesialister. I analysene presenteres bare tall for allmenntannlegene. Summene i tabellene er ikke alltid lik det totale antall tannleger som svarte fordi det for noen tannleger manglet svar på noen av spørsmålene.

Resultater

Av svarene fremgår det at 37,8 % av allmenntannlegene arbeider i solopraksis (Tabell 1). De resterende tannlegene arbeider i en eller annen form for gruppepraksis. Den mest vanlige formen for gruppepraksiser er der tannlegene enten bare er samlokaliserte eller eier praksisene sammen. Til sammen 31 % av tannlegene arbeider i en slik praksisform. Litt i overkant av 12 % av tannlegene eier praksisen alene, og har én eller flere assistenttannleger. Hovedtyngden av assistenttannlegene er å oppfatte som selvstendig næringsdrivende, bare 1,1 % er ansatte.

I Tabell 2 viser vi fordelingen av praksisstørrelse i henhold til tannlegens kjønn og alder. Mannlige tannleger, og eldre tannleger, er mer i solopraksis sammenlignet med kvinnelige og yngre tannleger. For eksempel er prosentandelen kvinnelige tannleger i solopraksis 26,2 mens den tilsvarende andelen for mannlige tannleger er 45,5. Ikke uventet avhenger praksisstørrelsen av kommunestørrelsen. I kommuner med mindre enn 5 000 innbyggere er 72,1 % av tannlegene i solopraksis. I kommuner med mer enn 30 000 innbyggere er prosentandelen tannleger som er i solopraksis 34,7. Det er en overvekt av kvinnelige tannleger og yngre tannleger i praksiser med to eller flere tannleger.

Det er flest praksiseiere blant de mannlige tannlegene, mens det er flest assistenttannleger blant de kvinnelige tannlegene (Tabell 3). For eksempel er 27,8 % av de kvinnelige tannlegene assistenttannleger, mens den tilsvarende prosentandelen blant de mannlige er 10,7 %. Ikke uventet er det flest praksiseiere i aldersgruppen over 50 år; hele 92,5 % av disse tannlegene eier praksisen selv. Av dem som er under 35 år, er 59 % assistenttannleger.

Den dominerende selskapsformen er enkeltpersonsforetak (Figur 1). Hele 65,2 % av tannlegene har en slik organisering av praksisen, mens 30,6 % arbeider i praksiser som er organisert som aksjeselskap. De andre selskapsformene, som ansvarlig selskap og delt ansvar, utgjør bare en ubetydelig del av selskapsformene. Aksjeselskap er litt mer vanlig blant mannlige tannleger, og blant eldre tannleger (Tabell 4). For eksempel har 17,7 % av tannlegene under 35 år praksisen organisert som aksjeselskap. Tilsvarene prosentandel for dem over 50 år er 32,4. Blant praksiseierne har 33,7 % av tannlegene aksjeselskap, mens bare 8,1 % av assistenttannlegene har det.

I praksiser med mer enn én tannlege er det mange måter å organisere driften på (Figur 2). Av tannlegene som er samlokalisert, har 13 % helt atskilt praksisdrift der alle inntekter og kostnader tilfaller den enkelte tannlege, mens 51 % av tannlegene har atskilt praksisdrift; dvs. at de ikke har felles pasienter og økonomi, men de deler noen kostnader etter en avtalt nøkkel (f. eks. husleie og hjelpepersonell). De resterende 36 % av tannlegene har felles praksisdrift der både inntekter og kostnader fordeles etter en avtalt nøkkel.

Felles praksisdrift der inntekter og kostnader fordeles etter en avtalt nøkkel er mest vanlig blant de yngre tannlegene (Tabell 5); 53,3 % av tannlegene under 35 år har felles praksisdrift. Den tilsvarende prosentandelen blant de over 50 år er 37,7. Det er bare små forskjeller mellom mannlige og kvinnelige tannleger ut fra hvordan de organiserer sin praksisdrift.

Diskusjon

Svarprosenten i denne undersøkelsen var lav, noe som kan skyldes at undersøkelsene ikke ble utført anonymet. Det kan også være en «spørreskjematretthet» blant de privatpraktiserende tannlegene. En såpass lav svarprosent er problematisk, siden det er vanskelig ut fra dette utvalget å generalisere tilbake til hele populasjonen av tannleger. Resultatene kan derfor bare ansees som gyldige for de tannlegene som faktisk har deltatt i undersøkelsen. Vi mistenker at vårt utvalg er spesielt underrepresentert blant solotannlegene.

I 1997 utførte Grytten og Sørensen en studie av den private tannlegepraksis på oppdrag fra Konkurransetilsynet (11). Konkurransetilsynet brukte da en lovhjemmel som påla tannlegene å svare, og det var en svært høy svarandel; 90 %. I undersøkelsen fra 1997 oppgav 60 % av tannlegene at de arbeidet i solopraksis, mens i den foreliggende studien var det bare 37,8 % (Tabell 1). Spørsmålsformuleringen der tannlegene ble bedt om å klassifisere praksisform er nokså lik i de to undersøkelsene. Over en periode på 9 år kan det derfor se ut som om andelen solopraksiser har falt med 22 prosentpoeng. En kan bli fristet til å tolke denne forskjellen som at måten praksis drives og organiseres på, har endret seg markant i løpet av en 9-årsperiode. En forklaring kan være at ulike typer gruppepraksiser er blitt mer attraktive i lys av dereguleringen av den private tannhelsetjenesten som skjedde fra 15. november 1995.

Vi kan imidlertid ikke trekke en slik slutning siden vårt utvalg kan være skjevt. Om solotannlegene er underrepresentert blant deltakerne, er endringen i andelen tannleger i solopraksiser mindre enn det tallene viser. Siden vi ikke kjenner den reelle fordelingen av solotannleger i populasjonen i 2006, kan vi heller ikke vite hvor skjevt vårt utvalg er. En mulighet er faktisk at praksisformene er nokså stabile over tid, og at andelen tannleger som arbeider i solopraksis ikke har endret seg vesentlig.

Vår oppfatning er at det kan være vanskelig å innhente data fra den private tannlegepraksis basert på frivillighet. Den norske tannlegeforening drev en aktiv innsats for å få tannlegene til å svare (8, 10). Tannlegene ble purret én gang fra TNS Gallup, samtidig som de ble oppfordret til å svare, både på Tannlegeforeningens hjemmeside og i deres fagtidsskrift. Selv ikke den aktive markedsføringsinnsatsen gav tilstrekkelig deltakelse.

For de tannlegene som deltok i vår undersøkelse, var det flere eldre enn yngre tannleger som var praksiseiere. Etableringskostnadene ved å starte egen praksis er høye, det er derfor naturlig at man ikke blir praksiseier like etter avsluttet utdanning. De yngste tannlegene arbeider en periode som assistenttannleger. Dette kan være fornuftig; det å arbeide i praksis sammen med en mer erfaren tannlege gir nyttig erfaring både faglig og praktisk, kanskje ikke minst med henblikk på hvordan praksis bør drives.

Det er grunn til å tro at hvilken selskapsform tannlegen velger langt på vei er bestemt av bedriftsøkonomiske hensyn. Enkeltpersonforetak og aksjeselskap dominerer. De andre aktuelle selskapsformene som ansvarlig selskap og delt ansvar har nesten ingen utbredelse. Aksjeselskapsformen brukes mest av mannlige tannleger og av praksiseiere. Dette er som forventet. Det er for eksempel rimelig å anta at gevinsten ved å etablere praksisen som et aksjeselskap er størst for eierne, sammenlignet med assistenttannlegene.

Det er ulike måter å organisere praksis i fellesskap på. Den mest vanlige er at noen kostnader som husleie og lønnsutgifter til hjelpepersonell fordeles etter en avtalt nøkkel. I denne organisasjonsformen beholdes alle inntekter av den tannlegen som genererer dem. Fra et effektivitetssynspunkt er dette gunstig ved at inntjeningen direkte avhenger av den enkelte tannleges arbeidsinnsats (12 – 13). Det at man selv beholder det man tjener, fungerer som en spore til ekstra innsats.

Over en tredjedel av tannlegene som arbeider i gruppe, fordeler imidlertid også sine inntekter etter en avtalt nøkkel. Vi vet ikke hvilke faktorer som inngår i denne nøkkelen. Men dette er en praksisform som stiller krav til samarbeid og til en fellesforståelse av hva som oppfattes som en rettferdig fordeling av inntektene. Vi må forvente at praksisene bruker en del ressurser på å utarbeide kriterier for fordelingen av inntekter som kan oppfattes som rettferdige av de berørte parter. Det tradisjonelle problemet med inntektsdeling er at noen lett blir gratispassasjerer på andre kollegers bekostning (12 – 13). Dersom tilstrekkelig mange blir gratispassasjerer, vil den samlede produksjonen i praksis gå ned, med et påfølgende effektivitetstap som konsekvens.

Det foreliggende materialet viser at det er mange forskjellige driftsformer og organisasjonsformer i allmenn tannlegepraksis. Gruppepraksiser dominerer, og her er det flere måter å organisere driften på. Av selskapsformene dominerer enkeltpersonsforetakene og aksjeselskapene. Det er flere problemstillinger som burde belyses videre med utgangspunkt i de forskjellige drifts- og eierskapsformer som er dokumentert i denne studien. Hvordan påvirker for eksempel praksisorganiseringen kvaliteten på tjenestetilbudet (slik som åpningstider, behandlingsprofiler og kliniske løsninger) og effektiviteten (honorarer og kostnadene) av tjenesteproduksjonen.