Å gi klagesaker et ansikt

Som bakgrunn for sin kommentar refererer presidenten den saken jeg presenterte i Tidende i fjor vår. Siden presidentens konklusjoner i stor grad synes å basere seg på min sak, er det synd at det ikke er brukt riktig saksinformasjon. La meg derfor gi korrigerte fakta:

– Presidenten mener at jeg ikke aksepterte en kjennelse i den sentrale ankenemnd som gikk i min disfavør. Dette er feil. Mitt problem er at jeg ikke fikk legge saken frem for sentral ankenemnd, og at jeg heller ikke har fått begrunnelse for dette. Det har gått snart to år, og jeg har fortsatt ikke hørt fra nemnda, til tross for at jeg har etterlyst svar i begge mine innlegg i Tidende.

– Mangelfull dokumentasjon var heller aldri en del av min sak. Implantatklagenemnda vurderte behandlingsforløpet til å være gjort etter standard prosedyrer. Pasientens informerte samtykke er journalført, og bestrides ikke av pasienten. Her var jeg altså like flink som presidenten.

– Pasienten mener at hans aksept er uten betydning – han har rett til å få laget en ny krone gratis. Klagenemndene har gitt ham medhold i det.

– Presidenten anbefaler i sin leder at medlemmene tar kontakt med sekretariatet for rådgivning. Jeg tok kontakt tidlig i saken, uten at flere samtaler brakte meg nærmere noen løsning. De prinsipielle sider ved klagenemndenes vedtak og ankenemndas manglende svar på henvendelse, var årsaken til at saken havnet i Tidende.

Jeg mener fortsatt at avgjørelsen til nemndene i denne saken er av prinsipiell betydning. Mange kollegaer spør meg:

– Skal vi sementere kroner temporært mot pasientens ønske om permanent sementering?

– Er det vanskeligere for en pasient å ta standpunkt til estetikk enn til behandlingsalternativer, økonomi, risiko, prognoser, bivirkninger osv.?

– Kan vi ikke gå ut fra at normalt utrustede og opplyste mennesker kan uttrykke aksept, tvil eller utilfredshet?

– Innrømmer vi virkelig feil hvis vi godtar å gjøre om et arbeid?

Jeg har aldri sett studier som indikerer noe av dette. Derimot hevder flere fagartikler at helkeramer generelt frarådes å sementeres temporært.* Med andre ord må vi ha retningslinjer fra Tannlegeforeningen. Jeg mener at vi tannleger har en soleklar rett til å vite hvordan vi skal forholde oss i slike saker. Foreningen kan ikke dømme oss uten også å rettlede. Det synes dessverre som om foreningen hittil har vært mer opptatt av å rettferdiggjøre egne ordninger enn av å finne gode og korrekte løsninger.

Så jeg ber så pent jeg kan. Vær så snill å gi oss medlemmer svar på følgende spørsmål:

– Er omgjøring av et arbeid automatisk innrømmelse av feil?

– Er det korrekt som klagenemndene mener, at et dokumentert og ubestridt informert samtykke som omhandler estetikk kan neglisjeres?

– Hvis klagenemndenes vurdering er korrekt – i hvilke områder må vi alltid sementere temporært? Dette kan bli en utfordring å svare på, siden alle uttrykker enighet om at estetikk er en subjektiv kvalitet.

Hvis jeg mener det kan oppstå funksjonelle eller estetiske problemer, sementerer jeg temporært, men forsøker å unngå temporær sementering ved helkeramiske arbeider. Pasienten får tre ulike alternativer når han vurderer estetikk:

– Arbeidet kan forkastes.

– Pasienten uttrykker tvil, arbeidet sementeres temporært.

– Arbeidet aksepteres og sementeres i samme seanse.

Dersom foreningen mener dette er uforsvarlig, så vil jeg selvsagt straks endre min praksis. Jeg ser, sammen med mange kollegaer, frem til foreningens svar på disse spørsmålene.

Jeg forventer også å få et begrunnet svar på min henvendelse til sentral ankenemnd.

Avslutningsvis setter jeg pris på at vår forening arbeider med en oppdatert instruks både for klagenemndene og kanskje særlig den sentrale ankenemnda. Når mine spørsmål er besvart i Tidende, vil vi tannleger kunne føle oss litt tryggere i vårt daglige arbeid.

* Aktuell nordisk odontologi 2007: Per Valt von Steyern: Helkeramiska broar. Nor Tannlegeforen Tid 2005: 115, 322–8. Marit Øilo, Gunhild V. Strand, Helene M. Tvinnereim: Keramer som tannrestaureringsmateriale