Privilegerte, men utålmodige

Tidende har møtt to av spesialistkandidatene som ønsker forandringer som kan gjøre spesialisering mer tilgjengelig for flere. Det dreier seg mest om penger, i form av lønn under utdanningen. Men også om muligheten til desentralisert spesialistutdanning. Siri Flagestad Kvalheim og Jørgen Frostad, som begge startet spesialiseringen i henholdsvis protetikk og periodonti sist høst, mener det er et godt grunnlag for å si at det for det første ikke er lik mulighet for alle til å ta odontologisk spesialisering, og dernest at det ikke er like vilkår for dem som spesialiserer seg i dag, fordi det er for store forskjeller mellom fagområdene. De mener årsaken til at det ikke skjer noe på lønnsfronten, til tross for at det har vært diskutert i årevis, er at politikerne ikke kjenner godt nok til forholdene, og at saken er lett å gjemme bort, all den stund det hele tiden finnes kandidater som er villige til å betale utdanningen selv. Samtidig synes de at en sosialdemokratisk regjering burde se det som en selvfølge å tilrettelegge for lik rett til utdanning, der det ikke er den enkeltes privatøkonomi som skal avgjøre.

– Vi ønsker ikke å fremstå som misfornøyde. For det første vet vi at vi er blant de privilegerte, og det er også mange ting vi er veldig godt fornøyd med. Det er god kompetanse blant lærerkreftene, og vi har tilgang på enormt mye kunnskap i tillegg til at vi blir tilbudt gode kurs. Det vi eventuelt skulle ønske oss annerledes ved selve undervisningsopplegget, er en justering som gir mer klinisk undervisning. I tillegg ser vi at vi bruker mye tid på å administrere og følge opp vår egen kliniske virksomhet. Det hadde vært bedre hvis det var organisert som normal klinikkdrift, fremfor at vi skal gå i ventelister og plukke pasienter selv, og ha hele ansvaret fra det å sette opp time, oppfølging ved eventuell avbestilling og gjennom hele behandlingen til og med oppgjør og pasientbetaling. Vi mottar ikke lønn for arbeidet med egne pasienter, selv om vi er autoriserte tannleger som jobber med pasienter som betaler full pris. Det vi tjener inn, går i sin helhet til spesialistklinikken. Det eneste vi får lønn for, er de 30 prosentene av tiden hvor vi jobber som instruktører. At vi blir brukt som det, synes vi for øvrig er positivt. Vi vet også at bevilgningene til fakultetet er magre, så det er ikke slik at vi tror det er så mye mer å hente der per i dag. Vi er først og fremst opptatt av at det skal bevilges mer fra sentralt hold, men vi stiller også spørsmål ved måten dagens midler disponeres på, og undrer oss over at penger som er bevilget spesialistutdanningskandidater, ikke øremerkes oss.

– Hva mener dere med det?

– Vi vet at fakultetet mottar 220 000 kroner i året per spesialistkandidat fra Helse- og omsorgsdepartementet. 50 000 av disse går til fagområdet, mens 120 000 går til økning av fakultetets driftsbudsjett, økning av lønnen til spesial- og avdelingstannleger, en stilling ved oral kirurgi og oral medisin pluss oppussing og drift av spesialistklinikken. Mye av dette er perifert, synes vi. Nå sies det riktignok at det koster 600 000 kroner i året per kandidat å drive spesialistutdanningen, men vi lurer litt på det regnestykket. For der er det for eksempel ikke tatt med det vi tjener inn til spesialistklinikken.

– Hva kjennetegner en spesialistkandidat i dag?

– Spesialistutdanning er mest aktuelt for dem mellom 30 og 40 år. Da har man rukket å få minst to års praksis etter grunnutdanningen, og mange har etablert seg eller er under etablering med familie og barn. I og med at det ikke er lønn under utdanningen, og de fleste allerede har fått med seg det som er å hente av lån og rentefritak i Statens lånekasse, må man nesten være forsørget av enten foreldre eller ektefelle i den tiden man spesialiserer seg, med mindre man er enslig og barnløs og har mulighet til å jobbe ettermiddager og helger. De som er etablert med egen praksis er også i en heldig posisjon, ved at de kan jobbe der, eller leie den ut, eller begge deler. Uansett er det nærmest en forutsetning for å ta en odontologisk spesialistutdanning at man er etablert i Oslo eller Bergen. Det henger blant annet sammen med at man ikke får flyttegodtgjørelse, og at det er dyrt å etablere seg på nytt, for ikke å snakke om å ha to bosteder og store reiseutgifter. Disse forholdene er med på å undergrave prinsippet om lik rett til utdanning, mener vi.

– Kan dere konkretisere ulempene med dagens ordning?

– Vi synes for det første at alle spesialistkandidatene skulle fått samme lønn under spesialiseringen, fordi uforholdsmessig mye av tiden går med til å tenke på finansiering og inntjening, med mindre man er forsørget. En annen ting er at vi mister fordeler som sykepenger, pensjonspoeng og fødselspenger, til tross for at vi har arbeidsdager som langt overskrider normalarbeidstid. Grupper som det vil være naturlig å sammenligne seg med, for eksempel leger og psykologer, har betaling under sin spesialisering. En assistentlege er eksempelvis «under opplæring» ved sitt spesialfelt, og i likhet med oss vil mye av dennes arbeidstid gå med til å ta kurs og bli veiledet. Så her investerer samfunnet ved å betale for kompetanseøkningen, i motsetning til hos oss.

– Vi tror at man med dagens ordning går glipp av mange gode kandidater, og at karakterer og kvalifikasjoner ikke er det som avgjør hvem som tar spesialistutdanning. Opplegget bidrar heller ikke til å øke rekrutteringen av kandidater fra distriktene, og i neste omgang av spesialister til distriktene. Vi synes ideen om desentralisert spesialistutdanning er god, og mener at en del av den kliniske undervisningen godt kunne legges til andre steder enn de etablerte lærestedene. Teoridelen burde fortsatt organiseres av vitenskapelig personell ved dagens læresteder, og gjerne samordnes for alle spesialistkandidatene.

– Kjenner dere noen som har latt være å spesialisere seg på grunn av det dere fremhever som negativt ved dagens ordning?

– Ja, vi kjenner mange som kunne tenke seg spesialisttdanning som ikke tar det, enten av økonomiske eller geografiske årsaker. Hvis økonomien kom på plass, ville det geografiske problemet langt på vei vært løst, ved at folk fikk større mulighet til å flytte. Men det beste synes vi, ville være en mer desentralisert modell. Dagens ordning undergraver uansett prinsippet om lik rett til utdanning. Det bør ikke være slik at en på grunn av økonomi ikke får mulighet til å ta en utdanning, selv om en i utgangspunktet har gode eksamenskarakterer og stor motivasjon. Videre ser det ut som at småbarnsforeldre, og kanskje særlig unge kvinner kommer spesielt dårlig ut. Ikke fordi de ikke er villige til å jobbe hardt, men fordi spesialistutdanningen ikke er godt nok tilrettelagt

– Hvilke konkrete tiltak vil dere foreslå for å bedre situasjonen i første omgang?

– Hvis spesialistutdanningen ble et fulltids studium lagt innenfor normal arbeidstid, den kliniske delen av utdanningen ble økt, og vi samtidig fikk lønn for den kliniske tjenesten, ville mye vært løst. Samtidig etterlyser vi sykelønns-, pensjons- og svangerskapsordinger. Vi synes ikke det er et argument at vi har utsikter til god lønn når vi er ferdige. Det er ikke lønnsutsiktene som motiverer spesialistkandidatene, og vi tror heller ikke at en slik motivasjon er det som tiltrekker seg de beste kandidatene. I et større perspektiv er det i både samfunnets og fakultetets interesse å rekruttere de faglig sett beste kandidatene. Dagens spesialistkandidater er blant annet også fremtidens lærerkrefter, som igjen skal utdanne gode tannleger og spesialister, avslutter Frostad og Kvalheim, som håper på bedre forhold og lønnsmidler allerede i deres tid som spesialistkandidater. Det er snakk om to år til, så det er ennå tid.