ICD-10. Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer

Dette er den 10. revisjonen i rekken av WHOs sykdomsklassifikasjoner. Den første kom allerede i 1893 og ble kalt The Bertillon Classification, som var en liste over dødsårsaker. Senere er klassifikasjonen utvidet, og sykdomstilstandene gruppert på den måten som er funnet best egnet for generelle epidemiologiske formål og for evaluering av helsetjenester. Arbeidet med 10. utgave startet i 1983 og har jevnlig vært revidert. I Norge ble ICD-10 tatt i bruk i 1999. Bak den norske utgaven står Sosial- og helsedirektoratet og en rekke offentlige organer. All statistikk av sykdommer i helsevesenet i dag baserer seg på denne klassifikasjonen.

Boken er i hendig format med plastomslag for å kunne tåle mye, ettersom den ligger overalt på sykehusene, hvor klassifikasjon av aktuelle sykdommer er obligatorisk. Men litt tykk (1513 sider) til å ha i lommen. Kodene er alfanumeriske, og hver enkelt diagnose har en bokstav etterfulgt av tre tall. F. eks. K02.1 er karies i dentin, mens D16.5 er benign tumor i mandibula. Boken har inndeling etter kodegruppene (kapittel K inneholder de fleste odontologiske diagnosene), men har også en alfabetisk indeks. Ett kapittel er viet opplæring i ICD-10. Klassifikasjonen finnes også på nettet (http://www.kith.no/sokeverktoy/icd10/icd10.htm) og er lagt inn i de forskjellige elektroniske journalsystemene.

Sykdomsstatistikk er en nødvendighet for alle helseplaner og for finansiering av helsevesenet. ICD-10 er verktøyet som skal brukes. Odontologiske avdelinger på sykehusene bruker ICD-10, og sykemeldinger og tannlegeregninger for trygderefusjon krever diagnosenummer. Det er ingen plikt til klassifikasjon innen odontologien for øvrig. Dette burde kanskje være en intensjon, men ICD-10, er for grovt inndelt for hensiktsmessige diagnoser innen det meste av vårt fagfelt. Internasjonalt er det en spesialutgave for odontologien, kalt ICD-DA (Dental Application). Denne finnes i svensk oversettelse, men har dessverre ikke blitt innarbeidet i vårt fagmiljø. Økning av trygdeytelser til tannlegebehandling bør vekke myndighetenes interesse for statistikk av munnhulens og tennenes diagnoser, og således få etablert en ICD-10 for odontologiske sykdommer. Enn så lenge tviler jeg på den generelle nytten av ICD-10 i den vanlige tannlegepraksis.