Fornuften har flere stemmer

Offentligheten, forskeren og journalisten

Ny unik forskning viser at ...». Vi ser ofte slike oppslag i mediene. Hva uttrykker dette om syn på vitenskap, forskere, journalister – og offentligheten. Hvordan er forholdet mellom demokrati og vitenskap? Boken behandler slike og lignende spørsmål i et sosiologisk perspektiv. Målgruppen for boken er folk innen journalistikk, forskning og andre med interesse for forholdet mellom offentlig diskusjon, journalistikk og vitenskap.

Boken er skrevet av en norsk (Harald Hornmoen), en dansk (Gitte Meyer) og en svensk forfatter (Peter Sylwan) som alle har vitenskapsjournalistisk bakgrunn, men ellers ulike ståsted. Boken er delt i tre hovedseksjoner; Offentligheten, Journalisten og Forskeren, der de tre forfatterne gir sine synspunkter og vurderinger i hver seksjon. Dette er ikke en bok om praktiske medieråd til forskere eller hvordan tolke en vitenskapelig artikkel. Boken er et kaleidoskop, som det sies i forordet, og ikke en rettlinjet lærebok. Kapitlene kan derfor leses i vilkårlig rekkefølge.

Forskning er virksomhet som er innvevd i mange samfunnsprosesser. Hvordan forholder offentligheten seg til dette, og omvendt? Hvordan bruker journalister forskningsresultater? Har forskere sosial intelligens? Er den allmenne fornuft undervurdert? Er journalisten et «mikrofonstativ» for forskere? Er forskere uegnet til å fortelle hva de driver med? Som det retorisk sies i boken: Stol aldri på forskere – de formidler midlertidige sannheter. De klassiske avisoppslagene som viser den hvitfrakk-kledte forskeren med blikket festet oppad på et reagensrør (krystallkulen?) er en del av dramaturgien av typisk masseformidling av forsknings- og vitenskapsstoff. Forskerne på sin side er bundet av (selvpålagte) publikasjonsetiske forhold.

Selv med ulike utgangspunkt synes forfatterne å være enige om at journalisten ikke bør være en oversetter av, eller et transportmedium av vitenskapelig budskap til allmennheten. Hvem skal gjøre det, i så fall, kan man riktignok spørre, siden «popularisering» ikke bedømmes som særlig høyverdig.

Kunnskap er makt, og journalisten skal granske makten, sies det i boken. Når makt er et tema, kunne forfatterne også ha satt skarpere lys på f.eks. hvordan virksomhet styres gjennom bestilling av forskningsrapporter, utredninger og lansering av programområder fra f.eks. departementer og forskningsråd, maktstrukturer som kan sies å være representanter for offentlighetens fornuft.

Offentligheten, journalisten og forskeren omtales i denne rekkefølgen i bokens tekst, men i tittelen har de to siste byttet plass, noe som uttrykker bare at ting ikke er klare og fastspikret. Boken er en idébank for folk som ønsker å beskjeftige seg med forholdet mellom forskning og samfunn.