En klagesak til besvær

Jeg har i flere tidligere innlegg i Tidende stilt spørsmål til Tannlegeforeningen ved presidenten, om konsekvenser av begrunnelser gitt av klagenemndene i en spesiell klagesak.

Som presidenten selv har erkjent, er dette spørsmål av prinsipiell betydning. I sitt tilsvar i Tidende 2007 nr. 4, loves jeg et svar etter at klagenemndenes virke er behandlet i representantskapet 2007. Jeg synes jeg nå har ventet lenge, og tillater meg å minne om mine tidligere spørsmål relatert til nevnte klagesak. Det manglende svar skyldes vel trolig en forglemmelse, men det er nå tredje gang jeg stiller disse spørsmålene, så jeg vil sette pris på å få svar denne gangen.

Her følger et kort resymé av min klagesak:

– En helkeramisk krone på en fortann er montert på et implantat. Informert samtykke om permanent sementering er journalført, og bestrides verken av pasient eller klagenemnd.

– Etter ca. 14 dager kommer pasienten tilbake, er misfornøyd med formen på tannen, og vil ha ny gratis. Han hevder å ha krav på dette etter kjøpsloven.

– Min vurdering var at kronen vanskelig kunne bli bedre pga. lokale forhold, noe pasienten ble forklart. Han krevde allikevel arbeidet endret. For å løse situasjonen sa jeg meg villig til omgjøring, det samme gjorde tanntekniker, men vi mente pasienten burde betale for tannteknikers materialutgifter på kr 1 000, siden han tross alt hadde godkjent tanna. Dette aksepterte ikke pasienten, og jeg henviste ham til lokal klagenemnd.

– Jeg tapte saken i klagenemnda på bakgrunn av uttalelse fra klagenemnda for implantatsaker.

Følgende begrunnelser er benyttet av klagenemnda:

1. En kan ikke forvente at en pasient kan ta en avgjørelse i en estetisk viktig sone på et tannlegekontor.

2. Vi har et moralsk ansvar for å sementere temporært, og dermed gi pasienten tid til å vurdere resultatet over tid, i tillegg får tannkjøttet tid til å tilpasse seg de nye forholdene.

3. «Det avgjørende i din sak var at du sa deg villig til å inngå kompromiss».

Vedtak og begrunnelser i klagesaker skal baseres på vurderinger om faglig forsvarlig behandling, som beskrevet i foreningens egne retningslinjer til sine nemnder.

Til orientering er det i flere fagartikler dokumentert at helkeramiske arbeider ikke bør sementeres temporært. Dette er blant annet presentert i fagartikkel i Tidende 2005 nr. 6: «Keramer som tannrestaureringsmateriale».

Ad 1). Etter å ha lagt frem saken for NTFs råd for tannlegeetikk, uttaler de at vi skal kunne forvente at pasienten kan ta slike avgjørelser på et tannlegekontor. Klagenemndenes påstand tilbakevises, og jeg regner med at presidenten er enig i dette.

Ad 2). Når det til tross for klare faglige retningslinjer påstås at vi har et moralsk ansvar for å sementere slike arbeider temporært, så kan dette kun forstås på to måter:

Klagenemndene har ikke vært klar over hvilke faglige retningslinjer som gjelder, (og hvis så er tilfelle fortjener jeg kanskje en unnskyldning?).

De personlige moralske anfektelser hos medlemmer av klagenemndene tillegges større vekt enn de faglige retningslinjene.

Er dette i tråd med klagenemndenes mandat, eller brytes gjeldende retningslinjer? Det vil være interessant å få dette kommentert av presidenten.

Ad 3). Den siste begrunnelsen, nemlig at det å være villig til å inngå kompromiss, er det samme som å innrømme feil, er vel en noe spesiell påstand. Hvis så er tilfelle bør vi være svært forsiktige med å komme en misfornøyd pasient i møte. Dette er i hvert fall ikke et juridisk resonnement. Det er meget interessant å høre om presidenten deler denne oppfatningen med klagenemnda.

Avslutningsvis vil jeg også gjerne vite hvorfor ankenemnda ikke har ønsket å gi meg svar på mine skriftlige og muntlige henvendelser? På hvilket grunnlag siles henvendelsene? Skriftlig svar på skriftlige henvendelser er vel vanlig høflighet?

En vesentlig del av tannlegenes rettsikkerhet ligger i vår mulighet til anke, hvorfor skal ikke denne rettighet også gjelde meg?

Klagenemndsordningen er nå evaluert av representantskapet, og vurderes som velfungerende. Min mistanke er dessverre at sterke og høyrøstede pasientrettighetsorganisasjoner skremmer nemndene til å fravike faglige vurderinger i sine avgjørelser. Dersom så er tilfelle, fungerer klagenemndsordningen ikke tilfredsstillende.

Jeg vil tro at mange begynner å bli lei denne saken – meg inkludert, og jeg håper at jeg endelig kan få svar på spørsmålene mine så jeg kan legge dette bak meg.

Det er kommentert at saken burde vært tatt opp internt i foreningen, og ikke ført som debattsak. Jeg har faktisk forsøkt gjentatte ganger, men det har vært som å snakke til veggen. Jeg er imidlertid fortsatt av den oppfatning at de spørsmålene som reises har allmenn interesse for medlemmene.

Siden nemndenes begrunnelser har gitt betydelig flere spørsmål enn svar, så har ikke denne saken ført til endring av praksis hos meg. I lignende kliniske kasus følger jeg fremdeles samme prosedyre. Dersom foreningen kan begrunne hvorfor min behandlingsprotokoll er faglig uforsvarlig, så vil jeg selvsagt straks gjøre en endring.

Vi kan alle trå feil, både vi tannleger som skal bedømmes, og de tannleger som skal dømme oss. Vi må alle tåle en korreks. Når det derimot skapes uklarheter om hvordan vi tannleger skal forholde oss, og hvilke retningslinjer som gjelder, så må det være foreningens oppgave og plikt å rettlede.

Jeg ser frem til presidentens svar.

Adresse: geiroeide@msn.com