Det handler om profesjonalitet og omdømme

Tannlegene var den eneste helsepersonellgruppen som ble fremhevet negativt, da det på en konferanse i forbindelse med Verdens aidsdag den 1. desember 2008 ble referert fra dybdeintervjuer med 25 hivpositive, som forskningsstiftelsen Fafo har utført. Det ble ikke bedre under den påfølgende diskusjonen: Flere debattanter fremhevet tannlegene som «irrasjonelle og uforstående» (se side 52). Hvor representative disse personene er, og hva som er fakta og hva som er myter, er ikke lett å si.

Uansett: Dette er forstemmende lesning i 2009, 27 år etter at aids først ble beskrevet i USA og 25 år etter at de første tilfellene ble registrert i Norge. Siden da er det meldt totalt 4 015 hivpositive og 952 tilfeller av aids (hvorav 618 er døde) her i landet, og i dag regner man med at det er i overkant av 3 000 personer som lever med hivinfeksjon.

Nye antivirale behandlingsregimer har forbedret prognosen ved hivinfeksjon betydelig, og hivpositive som følger opp behandlingen, kan nå regne med både å leve lenger og å kunne ha et relativt normalt liv. Fafos undersøkelse viser imidlertid at mange, tross bedre medisiner og bedre prognoser, opplever at det er enda vanskeligere enn før å leve med hivdiagnosen. Blant folk flest synes det fortsatt å være mangel på kunnskap om smitte og smittemåter, og dette medfører at de hivpositive nøler med å være åpne om sin situasjon, både på arbeidsplassen og generelt.

Mangel på kunnskap kan imidlertid ikke være årsaken når norske tannleger avslår å behandle personer som oppgir at de er hivpositive. Eller organiserer et så omfattende hygieneregime at pasienten føler seg diskriminert. Helt fra 1983 har vi i Tidende med jevne mellomrom brakt artikler og annen informasjon om temaet, og senest i Tidende nr. 2, 2007 stod følgende å lese i lederen: «Fortsatt får foreningen henvendelser fra personer som har problemer med å få utført tannbehandling. Følgen blir at hivsmittede ofte ikke oppgir sin smittestatus. Mange tannleger behandler også smittede uten å vite det fordi nysmittede ofte ikke selv vet at de er smittet. Et vanlig hygieneregime på tannklinikken må derfor ta høyde for alle typer smittesituasjoner. Med det vi nå vet om smitteveier, og at smitte og kryss-smitte ved tannbehandling av hivpositive synes å være ikke-eksisterende, er angsten for å ta imot disse pasientene uforståelig. Redsel for å miste andre pasienter fordi man behandler hivpositive er heller ingen akseptabel grunn. Som helsepersonell har man plikt til å vise publikum at slik behandling er uproblematisk.»

Jeg går ut fra at det store flertall av våre praktiserende lesere behandler de pasienter som ønsker hjelp. Men fortsatt er det altså hivpositive som opplever den ydmykelsen det er å bli avvist eller diskriminert når de trenger tannbehandling. La 2009 bli det året da dette ikke lenger er et tema. For det handler ikke bare om hva man som tannlege har plikt til, det handler også om etikk, profesjonalitet og omdømme.

Godt nytt år.